Verdensdagen for psykisk helse

Lørdag 10. oktober er det verdensdagen for psykisk helse.

Og tirsdag fikk jeg mitt forrige angstanfall.

Hva er angst?

Hvorfor får man angst?

Hvorfor fikk JEG angst?

Er det bare jeg som overreagerer?

Hvorfor klarer jeg ikke å ta meg sammen?

Har jeg et hjerteproblem?

Hvorfor klarer jeg ikke å puste?

Finnes angst i det hele tatt?

Hva utløste dette anfallet?

Hvorfor måtte jeg drite meg ut?

Og mange, mange flere spørsmål...

Dette bildet ble tatt mens jeg fortsatt var i angstanfallet. Riktignok helt mot slutten, men det oser jo ikke akkurat lykke, lys, kjærlighet og balanse av meg...

Nå skal det sies at de aller fleste, med eller uten angst, hadde reagert på det som til sammen utløste tirsdagens anfall.

Natt til tirsdag sov jeg null og niks. Fullstendig uten søvn (nå har jeg alltid hatt søvnproblemer og fungerer som regel bra om det ikke skjer noe spesielt), dro jeg til dagens første stopp: Tannlegen.

Med lang erfaring i tannlegeskrekk satte jeg meg i stolen, og kjente raskt at smerten var skarpere enn vanlig. Da han begynte med ultralydrensing kjente jeg at jeg sleit mer og mer. Plutselig var munnen full av vann og jeg fikk følelsen av å drukne.

Og da skar det seg.

Jeg husker at jeg hostespytta ut vannet og veiva med armene. Jeg husker det var to personer der som snakka til meg. Og så husker jeg at jeg sa "jeg ser du prater og jeg hører du sier ord, men jeg forstår ikke hva du sier". Ordene betydde ingenting.

Jeg skjønte også at jeg nå var en elendig sjåfør, så jeg tok meg en skikkelig timeout før jeg reiste til neste avtale.

---

Det er lenge siden forrige anfall. Et drøyt års tid, mener jeg. Da var triggeren at jeg misforsto reglene i et ukjent kryss og holdt på å smelle. Søvnløs, tannlegeskrekk, drukningsfølelse - de fleste hadde reagert på dette.

Kombinert med angst blir det sterkt og langvarig. Men det gikk over.

Båtfobi, heisfobi og høydeskrekk? Da tar vi heisen opp til toppen av båten!

Ikke et av mine beste øyeblikk, men jeg er glad jeg utfordra meg. Her er det også snakk om redseler og fobier, ikke angst.

På dette bildet svetter jeg betraktelig mer enn det synes...

Det kunne blitt et angstanfall.

Ikke alle angstanfall har en konkret grunn, men de fleste har en utløsende årsak.

For meg er angstanfall rett og slett overload. Hele systemet overbelastes, det fyres av alt for mye og alle alarmer går samtidig.

Som hos tannlegen forsvinner forståelsen av det meste. Ord blir meningsløse, ansiktsuttrykk blir truende, klemmer gir følelsen av å holdes tilbake. Lyden sier fffrrrrr i ørene, synet blir en blanding av ørneblikk og gjennom et rør, pusten sitter høyt i brystet. Alt av smertereseptorer brøler, så til og med svak berøring blir smertefullt. Jeg vet at øynene mine flakker noe voldsomt under et anfall, at hendene mine åpner og lukker seg og at jeg flytter veldig mye på dem. Mine egne ord er borte, det samme er hukommelsen. Det er en altoppslukende opplevelse. Jeg beveger mye på kroppen under et anfall, og mot slutten av anfallet. Dette er en sjølregulerende atferd som ligger ganske så lagra i de aller fleste av oss.

Sjøl om anfallene er kraftige og pakker meg inn fullstendig, har jeg valgt å ikke bruke medisiner. Mye fordi anfallene nå er svært sjeldne, men også fordi at jeg tåler dårlig medisiner og ønsker å bruke minst mulig.

Jeg vet at jeg provoserer når jeg sier at jeg mener en god del flere kunne klart seg uten medisiner. Ikke alle, men flere.

---

Angst er ikke nytt for meg.

Dette bildet sendte onkelen min til meg. Han hadde gått over gamle bilder etter mormor for å dele i en familiegruppe på Facebook, men valgte å ikke poste dette.

Det satte jeg pris på, dette er et bilde jeg skal velge sjøl å poste.

Jeg har ikke fjerneste anelse om hvor gammel jeg er her, men før 2000 er det nok, i alle fall. Tror rundt 1998 pga panneluggen og hårfargen.

Hvem får angst? Det korte svaret er

mange.

Jeg har diagnosen kompleks PTSD, post-traumatisk stress-syndrom. Ikke uvanlig for de med angst, heller ikke for de med varige smertetilstander. Man opplever et eller flere traumer som blir sittende i kropp og sjel.

Jeg vil vel si at jeg i dag fungerer ganske så greit. Jeg liker livet mitt. Da jeg valgte å legge om livsstilen for noen år siden var det i rein frustrasjon over situasjonen, jeg ville ikke lenger akseptere at det måtte være sånn det var da, med konstant depresjon og varig angst, med mørke og tunge tanker.

Så jeg bytta kosthold, der økt hensyn til allergier og intoleranser gikk hånd i hånd med stabilt blodsukker. Fikk medisiner for sykdommene mine, som passa bedre for meg. Jeg begynte med mentaltrening, meditasjon og å endre tankegangen. Først og fremst slutta jeg å snakke stygt til meg sjøl. Sa ikke så mye positivt i starten, men jeg fjerna det negative.

Jeg begynte også å trene og være fysisk aktiv. Som veletablert treningshater var dette et langt steg. Til dags dato har jeg aldri opplevd den "godfølelsen" av trening som jeg har hørt så mye om. Trening hjelper meg å få en bedre morgendag enn den ellers hadde vært, og gir meg en veldig konkret følelse av å ha gjort noe, å ha bidratt til bedring. Trening funker. Og derfor ble jeg også PT og Rehab-trener.

Og det ble til sammen 5 år med terapi.

Litt tåkete, men bildene er tatt med én dags mellomrom...

I dårligere perioder begrenser jeg samværet med andre. Jeg holder meg mer for meg sjøl, og bruker tida på fullstendig tomme aktiviteter på nett og TV.

Hvis jeg må møte andre så er jeg enten stille, eller så tar jeg på meg ei maske og framstår som i bedre form enn jeg er.

Jeg er av dem som har "lettere" for å få et angstanfall når andre sykdommer er aktive. Når kroppen verker, søvnen har holdt seg unna eller blodsukkeret svinger voldsomt er veien så mye, mye kortere til overbelastning. Jeg tror ikke jeg er så veldig annerledes enn andre der.

---

Mannen min, Geir, spurte meg en gang rett ut hva han kunne gjøre når anfallene kom. For meg er det å ikke synes synd på meg, og å ikke være frekk - som å himle med øynene eller be meg ta meg sammen.

For det er ikke "bare å ta seg sammen". Verken fra angst eller depresjon. Vi med angst er ikke redde. Vi er ikke skremt eller "litt forstyrra". Angst er ekstremversjonen av dette.

Der redsel er en litt for kortklipt tånegl er angst å trekke ut hele tåneglen med tang.

Jeg kjenner ingen med angst som faker det. Det er ikke alltid jeg forstår hvorfor en person får et anfall, hva utløseren er, men jeg tviler aldri på at anfallet er reellt.

Denne gangen var det et drøyt års tid siden forrige anfall. Håpet er at det skal bli mange år, så mange at neste anfall ikke kommer.

Men jeg aksepterer at de kan komme.

For det er egentlig hele opplegget mitt: Aksept.

Jupp! Jeg har angst. Jeg fikk et anfall på tirsdag. Det aksepterte jeg ganske så umiddelbart. Jeg vet jeg kommer meg gjennom det. Jeg vet jeg er trygg. Vil ikke ha angst for angsten. For jeg har klart meg gjennom så vanvittig mye, jeg er verdt enda mer.

---

Det tok tid å komme fram til den følelsen av å være trygg.

Den første gangen man opplever et angstanfall er spesiell, vond og usikker.

Gang nummer to kommer følelsen av at det er vanskelig å slippe unna. Spørsmålet "så dette skal være en del av livet mitt????" dukker opp.

Gang nummer tre er det "faaaak, ikke nå igjen..."

På dette bildet hadde jeg begynt å legge litt på meg igjen. Var nede i 43 kilo på det verste, her var det tenner og bein.

Lykken lå ikke i lav vekt.

Tvert imot.

Angsten styrer på ingen måte hverdagen min lenger. Jeg kjenner den igjen når den kommer. Noen ganger klarer jeg å stoppe den, særlig om jeg gjenkjenner den tidlig. Da er det små grep som må tas. Og ikke all angst ender med et anfall - det er viktig å få sagt!

Jeg har lært meg teknikker som demper angst, og demper et anfall. Det går på bevegelser, pust og å fokusere på forskjellige ting.

---

Verdensdagen for psykisk helse er fortsatt en undermarkert dag.

Jula 2019 snakket så mange (inkludert meg) om viktigheten av åpenhet, av å hjelpe hverandre.

Angst og depresjon er alvorlig. Noen av oss lever med det som en slags bisetning, for andre spiller den en hovedrolle. Altfor mange har ingen å snakke med, ingen som er der når de prøver å få ut alt det som de bygger opp. Jeg ønsker også snakke om den dypeste siden av angsten. Det er altfor mange som velger å avslutte livet, og flere menn enn kvinner tar det valget.

Er vi kvinner "flinkere" til å snakke med hverandre? Til å få ut det som renner over? Er det ordene vi bruker? Er det rollene våre? Er det flere menn enn kvinner som sliter? Sliter menn mer? Kvinner har mye større sjanse for å få sykdommer med varige smerter enn menn. Svært mange av disse kvinnene har traumer og PTSD. Setter det seg mer i kroppen hos oss? Eller er det andre årsaker?

Jeg vet ikke. Jeg aner ikke årsaken bak, annet enn at det blir en overload. Det blir mer enn man takler. Og noen takler det ikke mer i det hele tatt. Personlig har jeg ikke tenkt i de baner, men jeg har flere ganger lurt på hvorfor livet skulle servere meg et harskt følelsesliv.

Hvert år mister vi mange av våre kjære, de som velger å avslutte livet, på grunn av psykisk sykdom. Det er fortsatt ekstremt stigmatisert! Folk vil ikke innrømme at de sliter, for de vil ikke oppfattes som psykisk syke - "gærne".

Jeg kjenner ingen som ikke sliter med noe. Ingen som kun har perfekte dager. Ingen som aldri opplever motgang. Vi er kanskje ikke i samme båt alle sammen, men vi er på samme hav.

Angsten og depresjonen har også lært meg at det å ha det bra på mange måter er et valg. Et valg om å aktivt fokusere på noe annet enn det vonde og negative.

Valget krever tid, det krever innsats og veldig ofte krever det hjelp. Samtidig har vi ikke alltid noe valg når helvetet først er i gang.

Jeg markerer verdensdagen for psykisk helse med å tenne et lys for alle som sliter og har slitt. Til minne om de som har gått ut av denne tida. For de som sitter igjen. Til støtte for de som kjenner mørket.

Som veiviser for de som har begynt å gå på veien ut av mørket. Som en påminnelse for de som har gått gjennom og forbi, som har angsten som et minne.

Og jeg tenner lyset for å få det vakrere.

Uansett hvordan du har det: Snakk med noen <3

Kanskje det å se noen i øynene og ha en liten samtale kan være akkurat det lille som trengs den dagen. Om ikke for deg så for den du snakker med.