Verdensdagen for diabetes

Hver tilstand sin dag. 14. november er det verdensdagen for oppmerksomhet rundt diabetes. Jeg har nå hatt diagnosen diabetes 1 i snart 15 år. Ca. 40% av nydiagnostiserte med diabetes type 1 er under 12 år, så vi er faktisk ganske mange voksne som får denne beskjeden. I de aller, aller, aller fleste tilfellene er diabetes type 1 en autoimmun tilstand. Type 2 er påvirket av kosthold, livsstil og/eller arv m.m. Når vi spiser omdannes karbohydratene (og delvis protein) til glukose (sukker) i blodet, som brukes som rask energi i cellene. Ved diabetes fungerer ikke det hormonet som skal redusere glukosemengden riktig, det hormonet heter insulin.

Blodsukker i fritt fall! Oppskrift på elendig form ei stund...

Ved type 1 produserer ikke kroppen insulin. Ved type 2 produserer kroppen insulin (i større eller mindre grad), men dette fungerer ikke slik det skal. Fram til kunstig insulin ble oppdaget i 1921 var diabetes en 100 % dødelig sykdom. Problemet var høyt blodsukker, siden man ikke hadde noen mulighet til å senke blodsukkeret når det først hadde tatt av forble blodsukkeret høyt, noe som førte til syreforgiftning (ketoacidose). Den syke går inn i en komatøs tilstand og dør til slutt.

Den første personen som ble behandlet med kunstig insulin fikk en kraftig allergisk reaksjon, siden insulinet ikke var rent nok. Likevel visste de tre legene Sir Frederick G Banting, Charles H Best og JJR Macleod at de var på rett vei. James B Collip ble mannen som klarte å framstille rent og renset insulin.

I 1922 skjedde et mirakel. Barn med diabetes, som hadde fått ketoacidose og lå i koma, som ventet på døden. Opptil 50 slike barn lå side om side i store saler på sykehusene. Foreldrene satt ved sengene, venta på det uunngåelige. For døden VAR uunngåelig for disse barna. Banting, Best og Collip ga en sprøyte med renset insulin til det første barnet i en slik sal. Gikk fra seng til seng, satte sprøyte i hvert av barna. Da de nærma seg de siste barna begynte de første å våkne fra komatilstanden. Litt etter litt våkna hvert eneste barn. Sorg, frykt og livets grusomhet ble til en gledesdag, en feiring, til lykke og takknemlighet. Tenk deg å ha vært der!! Og det aller beste? Det råeste? Det er at denne historien er fullt og helt sann. Det skjedde. Det skjedde slik.

Kan det fikses? Njah... Fiks betyr ikke at alt blir som før...

Insulin er ikke løsningen. Insulin helbreder ikke diabetes. Det holder diabetesen i sjakk, holder oss i live. Uten insulin dør vi. Vi skal bare passe på å ikke ta for mye, for det er jo heller ikke bra. Det sies at personer med diabetes 1 er en pasientgruppe som blir gitt en potensielt dødelig medisin til å dosere på egenhånd, basert på sannsynlig mengde nødvendig, hver time, hver dag, hvert år. Type 1 i voksen alder hos kvinner har ofte sammenheng med graviditet. Ofte går graviditetsdiabetes over etter at man har født, men hos en del vedvarer tilstanden (eller forsterkes i tiden etter).

Personer med type 2 får som regel blodsukkerregulerende tabletter som heter Metformin. Denne medisinen får insulinet du produserer til å virke bedre, slik at kroppen lettere kan bryte ned sukkeret i blodet. Den hindrer også leveren fra å produsere mer glukose (kroppens "reservelager" av energi). Det finnes også medikamenter som stimulerer bukspyttkjertelen til å lage mer insulin (der dette er problemet), og medikamenter som påvirker tarmens hormoner, øker insulinproduksjonen og påvirker appetittfølelsen. I tillegg til disse kommer insulin, som en del med type 2 stifter bekjentskap med etter noen år. Type 2 er en tilstand der man har for mye glukose i blodet, og selv om man produserer nok insulin så fungerer ikke dette slik det skal og blodsukkeret stiger. Denne tilstanden er i nesten alle tilfeller mulig å fjerne alle symptomer på ved å endre kostholdet. Jeg skriver "nesten" fordi det alltid finnes unntak (men de er få...). Redusert inntak av karbohydrater, spesielt det vi kaller raske karbohydrater har enormt mye å si! Raske karbohydrater er karbohydrater som omdannes veldig fort til glukose i kroppen. Sukker er noen av de raskeste karbohydratene. Lavkarbokosthold viser seg å kunne fjerne symptomene hos nesten alle med type 2. Det er viktig å si at man ikke blir frisk av å fjerne karbohydratene, men symptomene forsvinner. Går man tilbake til å spise karbohydrater igjen kommer symptomene og plagene tilbake. Prediabetes, eller insulinresistens, er en tilstand der man har forhøyet blodsukker over tid og ligger i grenseland for diagnosen diabetes. Denne tilstanden er i de aller fleste tilfeller også fullt mulig å regulere med å redusere/fjerne karbohydratene i kostholdet. Ved å endre kosten - spesielt ved å fjerne sukker og høykarboingredienser (pasta, ris, poteter, juice, frukt m.m.) - kan personer med prediabetes/insulinresistens få systemet tilbake til normalen. Ellers er det greit å nevne at sykdom og medisiner også kan påvirke blodsukkeret. Kortison er et eksempel her, det øker blodsukkeret ganske så kraftig.

Selv om det ligner så blir det ikke helt det samme...

Etter måltid stiger blodsukkeret hos alle, også hos friske. Forskjellen er at friske personer har en rask regulering, der kroppen produserer riktig mengde insulin og sender denne ut i kroppen slik at blodsukkeret synker til normale verdier igjen i løpet av maks et par timer. Under 2. verdenskrig var kostholdet til diabetikere kål, kål, kål og atter kål. Sprit ble brukt som medisin, kål var det som ble spist. Sprit, vann og kål. Hurra. Alt med sukker økte problemene, noe som også har ført til at sykdommen lenge ble kalt sukkersyke - et ord som det har vært mye kamp for å få bort.

Jeg har snakka med mange som synes det er vondt å tenke på at de ikke kan spise kaker og godteri og "kose seg" lenger. For meg fungerer ikke denne tankegangen. Jeg kan ikke gå rundt og savne. Må "kose seg" alltid være kaker og godterier og brus? Når kroppen har blitt syk, når systemet ikke fungerer optimalt lenger - da sier det seg selv at vi ikke kan fortsette på samme måte. Hvis vi fortsetter å leve slik som bidro til å framskynde/påvirke sykdommen, så MÅ endringer til! Min kropp tåler ikke lenger karbohydrater. Ved inntak av en enkelt potet (medium størrelse) får jeg skyhøyt blodsukker som må reguleres med insulin. Når jeg holder meg unna (eller veldig lavt på) karbohydrater holder blodsukkeret mitt seg mer jevnt, mer kontrollerbart, mer oversiktlig osv. Hvis du får en sykdom som krever livslangt inntak av en pille så gjør du den endringen. For det er en endring. Men hvis man får problemer med å spise det man har gjort tidligere så skal man bare fortsette å spise som man gjorde? Hvorfor det? Er det ikke også en endring på lik linje med å legge til en medisin? Hvor er forskjellen?

Rundstykker med 2 karbo i hver! Kjempegode!

Jeg påstår ikke at lavkarbo er redningen, at det er det eneste riktige! Men: - Spiser man karbohydrater øker blodsukkeret. - Om man ikke har orden i systemet som regulerer blodsukkeret er det naturlig å tenke at det lønner seg å redusere mengden karbohydrater. Så enkelt.

Lavkarbo er forresten ren og god mat. Ikke erstatninger og stusselige menyer.

I snart 100 år har oppdagelsen og utviklingen av insulin reddet diabetikere fra den sikre og tidlige død. Verden opplever en diabeteseksplosjon, en slags diabetespandemi. Antallet diabetikere (alle typer) stiger og stiger over hele verden. Diabetes er fortsatt en dødelig sykdom mange steder i verden. Noen steder overrasker kanskje? I USA har kyniske legemiddelselskaper i samarbeid med forsikringsselskaper skutt prisen på insulin så høyt til værs at diabetikere ikke har råd til insulin og måleutstyr om de ikke har forsikring. Vi snakker rundt 10000-15000 hver måned i utgifter! Dette betyr at mange (særlig fattige) ikke har råd til insulin, og antallet dødsfall øker. Lurer du på hvor mange dette gjelder? Rundt en av fire. En føkkings fjerdedel. I Norge får alle diabetikere dekket alle utgifter (etter frikort), i alle fall standardbehandling. Jeg har insulinpumpe, som hele tiden sender litt insulin inn i systemet, og så kan jeg legge til ekstra når jeg spiser. Og jeg har sensor, som måler blodsukkeret (sånn omtrent) hele tida. Denne sensoren får jeg dekket, om jeg ønsker et annet merke må jeg betale dette sjøl.

Balanse, balanse, balanse...

Diabetes ødelegger kroppen og senskader er vanlig. Spesielt de små blodårene og nervene påvirkes, noe som betyr at særlig syn og tær/føtter/bein er særlig utsatt. Også hjerte- og karsystemet, hjernen og nyrene påvirkes ofte. Jo lenger man har hatt diabetes - OG jo høyere blodsukker man har - jo større sjanse har man for senskader. Før insulinet ble oppdaget fikk man ikke senskader, for man levde jo ikke lenge nok til å få dem... I dag er dette en enorm kostnad! Og et personlig problem. Det beste man kan gjøre er å finne ut hvordan man kan regulere blodsukkeret slik at det holder seg mest mulig stabilt og mest mulig rundt "normalt" (under 6 mmol). Deretter er røykestopp, fysisk aktivitet og generelt sunn livsstil ekstremt viktig. Fysisk og psykisk helse.

Det går fint an å ha et godt liv med diabetes. Jeg skulle gjerne vært uten denne sykdommen, for den påvirker meg hele døgnet. Det er en slitsom sykdom å ha, men jeg har jo ikke noe dårlig liv! Men fordi denne sykdommen er så slitsom BER jeg de som får beskjed fra legen om at de er i faresonen: Ta grep! Ta grep nå! Før det er for seint! Det er bedre å ta grep på forhånd enn å lappe etterpå!!! Mange apotek pleier å ha mulighet for å måle blodsukkeret rundt den 14. november. Gjør det! Ta det ene lille stikket i fingeren! Overraskende ofte hører jeg "nei, jeg hadde aldri klart å stikke meg flere ganger om dagen! Og ikke sette sprøyter!" Jo da. Det hadde du klart. For alternativet er ikke noe alternativ.

La det swinge!

Min diabetes er visstnok ikke påvirket av hva jeg har spist, hvordan jeg har levd. Det har liksom "bare skjedd, for det skjer hos noen". Jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken om at et elendig kosthold kanskje har påvirka litt likevel... Tidligere spiseforstyrra, først med anoreksi, deretter bulimi og så overspising. Jeg har flere andre autoimmune sykdommer, og har man først fått én av dem så er risikoen litt høyere for flere. Diabetes er en sykdom som kan håndteres. Noen har det verre enn andre. Det er ikke "spise kaker og drikke masse vann!" (#livsfarlig...) eller "ikke tenke så fælt på det" (#lettfordegåsi) Men den kan håndteres! Denne posten skrives i håp om fortsatt forskning på diabetes, at løsninger kommer, at kos uten søtt blir fullverdig kos, at færre får diabetes og at flere diabetikere har et godt liv så lenge som mulig.