Tvangspositivisme

Forrige uke prøvde jeg å legge ut en av de nå sjeldne FB-postene mine. Denne gangen bilder av flere ting som var småirriterende (velta vedstabel, sår på tommelen, miste ting på gulvet når ryggen verker, miste mat i kløfta osv). Som sagt småirriterende, kun en mild forstyrrelse i hverdagen. Meninga (som også sto klart og tydelig i hashtaggene) var at dette var eksempler på ting som faktisk ikke er så viktig. De ødelegger ikke dagen min, de gjør meg ikke sint og sur og de gjør meg ikke negativ. Når jeg ikke har mer alvorlige ting å irritere meg lett over så har jeg det egentlig ganske så bra. Dette poenget gikk tydeligvis langt over hodet på positivitetsonanistene.

Jeg fikk beskjed om at det eneste som gjelder i disse dager er å tenke positivt! Da blir nemlig alt mye bedre! Det endte med at jeg sletta posten fra FB. Ikke for det, jeg driver masse med positiv tenking, og coacher også, men jeg er dritt lei av tvangspositivisme!

Det er uansett aldri bra nok for andre

Har det blitt forbudt å irritere seg over ting? Har det blitt forbudt å bli sinna? Forventes det plutselig at lykkepillereaksjon er vår naturlige oppførsel?

Dalai Lama uttalte at sinne ødelegger sinnsroen vår og vår psykiske helse. Vi bør ikke tenke på sinne som naturlig eller som en venn. For et års tid siden fikk jeg beskjed om at "man kan aldri få for mye lys!", med den bakenforliggende mening om at åndelig sett skal man kun se det positive, det finnes visst ikke noe negativt.

Jeg tør si meg uenig i utsagnene - hvis man tolker dem som at man skal unngå sinne og irritasjon.

Ubehandla sinne ødelegger. Negativitet og irritasjon man beholder ødelegger. Alle som har gått i terapi vet godt at ved å skyve alt vekk kommer man ingen vei. Man må ta tak i ting, bearbeide det og gi slipp.

Nei, sinne er ingen venn, men Lamaen sier også at vi ikke skal tenke på sinne som naturlig. Kjære vene... Det er da en mellomting!

Jeg opplever at svært mange går rundt og tvinger alt sinne bort. Man skal ikke være sint, sur eller irritert over noooohoooe som helst, tenk foratte! Alt er positivt, alt er solskinn og alt er gøyalt! hashtag lykkelig

Det er en pågående tvang til å holde seg oppe i lykkeskya til enhver tid. Alt som er dumt og vondt og vanskelig møtes med et digitalt hjerte og i verste fall en "å, så grusomt"-kommentar, før vi hinkehopper videre på veien vår. Vi er så redde for alt som er ubehagelig at vi later som om det ikke finnes.

Vel... sinne finnes! Det er en helt naturlig side av å være et menneske, uansett hva Lamaen sier. Om vi alltid skyver sinne OG irritasjon bort demmes det opp i oss. Vi er ikke skapt for å alltid befinne oss i én sinnstilstand.

Oppdemte vonde følelser skaper kun problemer.

Jeg går ikke rundt og irriterer meg over den velta vedstabelen. Det var ikke noe gøy å se at den hadde velta, for jeg hadde jobba en drøy time med den og har vondt i ryggen, så å gjøre dobbelt arbeid frista lite. Jeg er likevel ikke varig irritert over det. Hvorfor skulle jeg det? Den stabler seg ikke av seg sjøl, jeg kan ikke trylle den på plass igjen. Men, jeg tillater meg et uff, et faen eller i verste fall et brøl. Så stabler jeg på nytt. Uten å brøle. Fordi jeg ikke trenger det lenger.

For: Sinne trenger ikke å forløses ved å påføre andre noe vondt. Rop ut, vræl i bilen eller brøl inn i ei dyne om det så er. Tillat deg sjøl å være sinna! Og tillat deg sjøl å slippe taket i sinnet. Tillat deg sjøl å kjenne at du får ut det du må, at de få sekundene med sinne hjelper deg ut av sinnet.

Sinne er ikke noe sted å bli værende. Det er faen meg ikke kunstig lykke heller. Å tenke positivt er godt, det er sunt, det er et veldig godt råd. Aberet er at - som ved absolutt alt i verden - så bikker noen over. Innen healing florerer det av healing-junkies. De som vil motta, motta, motta hele tiden. Det var der jeg først ble obs på det. Mange mener healing er humbug, og mange healere er humbug. Grunntanken bak healing er ganske enkel, at jeg som gir healing ønsker deg alt godt og at du vet det. Da får du en liten boost, vi bruker ofte ordet "energi" (og energi er mer enn mekaniske bevegelser, hint til en tidligere lærer). Deretter gjør du det du trenger med den boosten. Veldig enkelt sagt. Men: Svært mange går til healere for at healeren skal heale dem. Og altfor mange healere gir det inntrykket at de kan heale.

På samme måte er det mange som henger seg helt opp i dette med å tenke positivt. At det å tenke positivt redder oss, redder hodet og tankene, at vi blir friskere av det og at det hjelper for alt i hele verden!

Ja visst, lykke og sinne påvirker oss forskjellig, fra tanker til organer til handlinger.

Jeg er ikke imot positiv tenking. Jeg er FOR å akseptere at ALLE mennesker har dårlige dager med sinne og irritasjon og at det er sunt å bli KVITT sinnet.

Så fort en person gir uttrykk for at "nå er jeg sur" så kommer positivitetsaktivistene ivrig fram og maner til positiv tenking. Tror dere virkelig ikke at personen har tenkt positivt så mye som mulig?

Større problemer krever kraftigere innsats for å avsluttes, bli ferdig med og gi slipp på. Skyver man det bort bygger det seg opp. Til slutt blir det for mye.

Om man da åpner opp velter det ut som en Kubricksk scene, det er så mye på en gang at en mister oversikten, mister evnen til å håndtere det.

Formaning nytter i hvert fall lite

Hvorfor ser vi på det å reagere med irritasjon eller sinne som noe vi for all del må unngå, i stedet for å se det som en liten ventil? Er det krenkaskrekken som har slått rot? Frykten for å bli oppfatta som en som blir krenka?

Da jeg så den velta vedstabelen banna jeg litt inni meg, pusta dypt et par ganger og ble faktisk litt irritert over at det skjedde. Så tenkte jeg at da får jeg bare finne en ny time som passer for å stable på nytt, bedre denne gangen. Irritasjonen min forandrer ikke resultatet, men det er fullstendig menneskelig å reagere negativt når slik skjer. Jeg tror ikke jeg kjenner en eneste person som hadde sett det og tenkt "næmmen så fint at jeg får lov å gjøre det igjen!". I hvert fall ikke de som påpekte at jeg burde tenke positivt.

Jeg vil ikke være flat i følelsene mine. Jeg vil kunne irritere meg mildt over småting som går skeis, for så å glemme det. Jeg vil kunne bli forbanna om jeg slår meg, så slipper jeg å lagre de vonde følelsene. Jeg vil kunne le når jeg opplever noe morsomt, jeg vil kunne gråte når jeg blir lei meg. Jeg kan godt vende det andre kinnet til, men hvis du klapper til det også blir jeg sur, med rette.

Og jeg tillater meg å bli sur når noen vil tvinge meg til å tenke positivt - når jeg allerede tenker positivt. Flere av de som mente jeg måtte tenke positivt kjenner jeg godt. Konsekvent hissige sjåfører, disse som ligger langt oppi hekken på bilene foran, for så å ta (farlige) forbikjøringer. Etter at de har passert tar det et par svinger og så er de rolige igjen.

Det er akkurat det samme. Kortvarig sinne, som man blir ferdig med.

Stapp en oooommm langt opp i kaviarkrøsset. Knip av. Trekk ned. Gå videre. Det er faen hakke meg positivt nok for meg.