Tar spranget gjennom Portalen!

Den lille alternativmessa blir noe av! I flere år nå har jeg åpna meg opp for den spirituelle sida av meg sjøl. Long overdue på en måte, men ting skjer nå når de skjer. Når det endelig skjedde var det fordi livet hadde snudd meg inn på en vei jeg ikke hadde forventa. Jeg ble sjuk, såpass voldsomt og lenge at jeg ble ufør. Å slutte å jobbe var utenkelig, men en dag var det stopp. Jeg kjenner ikke en eneste person som har blitt ufør, går på AAP eller som har måttet gå ned i stillingsprosent pga helse som ikke sliter med tankene rundt det å ikke være arbeidsfør lenger! Det vi driver med er ofte en del av oss, identiteten vår - uansett om vi elsker jobben vår eller ikke. Ofte er nettverket snurra rundt kolleger, samtaler dreier seg om det vi jobber med, når vi møter nye personer er et av de første spørsmålene "hva jobber du med?" - og så plutselig en dag så har vi ikke noe svar... Også godt opplært til å tenke at "det er bare å kjempe seg gjennom", eller "klarer du å stå opp så klarer du å jobbe!" vil de aller fleste stå på til veggen treffer hardt, i stedet for å ta en pause (som i mange tilfeller kunne redda mye). Fra kroppen min sa stopp til jeg fikk uførevedtak gikk det åtte år. I denne perioden hadde jeg et enormt behov for å kjenne på andre tanker. En ting var å forstå og akseptere sykdommene, en annen ting var at jeg fikk rom for mange tanker jeg hadde skjøvet i bakleksa siden jeg var ganske lita. Hvorfor lukter jeg tall? Hvorfor ser og hører jeg mennesker som er gjennomsiktige eller ikke er her? Hvorfor ble de usynlige vennene mine aldri usynlige for meg? Hvorfor har mennesker farger rundt seg? Hvorfor vet jeg så ofte hva som feiler folk? Hvorfor sier folk at jeg holder på dem når jeg holder hendene i lufta over dem? Og mye mer

Da jeg ble dårlig fikk jeg en vanvittig mengde diagnoser omtrent samtidig, til slutt over et snes. Legene kunne svare på bittelitt, komme med forslag og teorier, men ingen har kunnet svare på hvorfor jeg ble sjuk. Med 2-5 hvorfor per diagnose ble det mange spørsmål ubesvart til slutt. Jeg har mange autoimmune sykdommer, foreløpig ingen som har kunnet gi meg et godt og dekkende svar på hva utløseren er! Det å sitte med så mange ubesvarte spørsmål om helsa, at jeg bare måtte akseptere at "sånn er det", ga meg - merkelig nok - en ro rundt de andre spørsmålene også. Kanskje er ikke det definitive svaret så viktig? Kanskje får jeg aldri greie på hvorfor. So what... Det er mye jeg ikke kan svare på her i verden. Litt etter litt førte det å slutte å jobbe til at jeg møtte nye mennesker. Alle hadde sin rolle, alle hadde sitt å komme med. Et lite kurs her, en samtale over en kaffekopp der. En dag ble jeg med på en seremoni i regi av Sjamanistisk forbund og kjente at dette traff nærmere enn noe annet jeg hadde vært med på. Ikke 100%, men nært nok til at jeg ville lære mer, oppleve mer. Jeg meldte meg på mye, deltok på det jeg kunne og fikk erfaring.

Nå, snart et tiår senere skal jeg være messearrangør! Portalen - Den lille alternativmessa

En del av min vei for å få det bedre med meg sjøl har vært å trene. Det viste seg at jeg ikke hata det fullt så mye som jeg trodde (så lenge treninga var tilpassa) og så viste det seg jammen meg at jeg var ganske flink til å instruere og motivere andre også. Jeg sleit meg gjennom PT-studiet på dobbel tid, fylte på med rehab-trener og jobber i dag noen timer i uka som PT. Utenkelig da jeg gikk på AAP og senere ble ufør, en livsvei jeg aldri hadde vurdert engang! Men ting skjer jo :) Rett før jeg starta på skolen møtte jeg ei dame på treninga. Vennskapet starta overhodet ikke brått og begeistra, det tok sin rolige tid. Litt etter litt økte vi kontakten, og noe av det vi hadde felles var "det alternative" og en del av tankene rundt dette. Vi er langt fra enige om alt, tvert imot har vi både forskjellige innfallsvinkler og ofte forskjellige resultater, men med ønske om å høre den andres side. Er kanskje derfor vi har hatt så mange samtaler. Siden jeg "åpna opp" for den spirituelle sida av meg har jeg lagt kort, kasta runer, holdt seremonier, tromminger, gitt healinger, behandla (massasje + healing + varme hender), balansert hus og folk, og mye, mye mer. Venninna mi var mer i startgropa, hovedsakelig med kort, men ønska å ta steget videre. Tanken på at "dette er jo hun langt fra alene om" dukka opp. Det er enormt mange som sitter hjemme, rundt omkring i landet, som sitter med en kortstokk eller driver med healing eller leser folk eller tyder drømmer. Kun noen få vet om det, kun "innvidde" enten i venneflokken eller i egne grupper på Facebook. Da jeg åpna opp starta jeg med noe av det samme, da under pseudonym. Jeg var ikke helt klar for alle disse "er dette for no' forbanna tull'a?" som jeg visste ville komme. Og det å få akkurat sånne utsagn er fellesnevneren for de som holder på i det skjulte eller i det små... Jeg meldte meg inn i mange grupper som drev med tarotkort og andre typer kort. Standard der var at en person trakk et kort for deg, tok bilde av kortet, tok bilde av tydinga i boka som fulgte med kortstokken, sendte begge bildene og spurte om dette traff. Uff... For meg er dette noe av det mest upersonlige, tamme, tafatte og kjedelige som kan gjøres med en kortstokk og fortsatt forvente respons!!!!!!!! Jeg har flere utropstegn også!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!! Men misforstå meg rett, gjøres dette "riktig" går det fint an å gjøre det slik! Og noen foretrekker å holde seg til dette.

For meg er det omtrent som med stjernetegn: Alt vil delvis passe på alle. Jeg kunne fått hvilket kort som helst og jeg ville ha tyda det FOR å passe. Jeg bruker kort av og til, mest for å "få på meg skylappene". Hvis jeg har hundrevis av tanker i hodet, ingenting å fokusere på, trekker jeg et kort. Den enkleste tydinga gir meg som regel et svar som utelukker en del av tankene som svirrer. Si jeg har 100 tanker. Trekker et kort som utelukker 50 av dem. Leser første del av tydinga, det utelukker 30 til. Leser den utvida delen, utelukker 25 til. Sitter igjen med fem tanker. Det er helsikes mye enklere å forholde seg til enn 100 tanker! Men... når jeg skal fokusere på disse fem spørsmålene holder det ikke (for meg) med et så enkelt kortlegg. Ber jeg noen om å legge kort på meg da forventer jeg å få 1) flere kort som sammen gir flere, utvida og dypere svar, og 2) fordelen av kortleggerens personlige evner. For å få utbytte av kortleggerens personlige evner trenger kortleggeren øvelse i å tyde. Ikke bare trekke og overlate tydinga til instruksen og mottaker, men å sjøl sette ting sammen, tolke og kombinere tilpasset kortmottakeren.

På messa vår har vi et eget bord til de som ønsker å øve seg på å møte mennesker når de legger kort, leser hender, leser ansikter, tyder drømmer, gir healing eller alt dette andre. Jeg skal kaste runer der. Der ønsker jeg mer øvelse på å kaste runer på andre. Jeg bruker dem aktivt nesten daglig for meg sjøl og mine, men bare litt overfor venner og kjente.

Kritikk og nedlatende kommentarer stopper mange

"Er det for noe tull du driver med?" "Er du sånn whiiuwhiiu hehe?" "Så du er sånn derre gæern kjerring som ser og hører alt?" "Hva tror du folk vil si????" "Når du holder på med sånt så vil folk tro at jeg også er like spinnvill" " Tromming? Noe sånt forbanna Lilly Bendriss-drit?" "Du driver vel med (valgfri alternativ eller religiøs aktivitet) også da, mæhæhæhæ!" "Sånne burde vært skutt! Er faen ikke vettug!" "Er bare idioter og gærninger som holder på med sånt" "(sett inn valgfritt banneord og kvinnelig kjønnsord her)" Reelle kommentarer. Alle sagt for å kue. Alle sagt for å dempe, for å holde nede, for å kontrollere. Ikke EN av disse er velment.

Hva er greit? For eksempel "jeg tror ikke på noen sånt, jeg." Med punktum bak, setningen stopper. Det er en påstand om eget syn, ikke utvida til å dekke den andre. "Jeg har aldri opplevd noe, så dette tviler jeg på" er også helt innafor. "Sånt er ikke for meg" er også helt greit. Og vet du hva? Påstanden "dette tror jeg bare er svindel og lureri" er faktisk også helt grei. Avsenders egen mening. Så lenge det ikke slenges på angrep på slutten av setningen så synes jeg sånne påstander trengs. Og vi trenger skeptikere!

Sett 20 "alternative" folk i samme rom og transen starter - det svirrer med alt mulig av teorier og ideer som går i alle retninger. Kan være vanvittig morsomt å delta på, men veldig kaotisk og lett å bli revet i en annen retning enn man egentlig er i. Sett så EN kritiker inn der og fokuset samles. Folk begynner å snakke om det de virkelig tror på, det de virkelig opplever, hører og ser. At dette er ikke et valg, dette er ikke noe vi leker med. De slutter ikke å snakke, de fokuserer bare ekstra mye på det som er viktig for dem. Dette er en del av meg. Like naturlig som å snu meg i senga, som å se på føttene første gang jeg går opp en ny bakke, som å drikke av et glass eller vippe på nakken når jeg har sittet lenge ved Mac'en. For meg er det å høre og smake farger noe som alltid har vært der. Det heter synestesi (definert som sanseopplevelse på flere sanseområder samtidig når bare ett av dem blir fysisk påvirket) og kommer i utrolig mange varianter. Jeg hørte en forsker si en gang at det er forska veldig lite på, "for de aller fleste oppfatter det ikke som noe problem i livet sitt". Det kan jeg skrive under på. Jeg er fullstendig klar over at dette ikke er slik resten av verden oppfatter farger (sjøl om det å se tall eller bokstaver i farger visstnok er en av de vanligste formene for synestesi). Jeg har hørt om folk som smaker musikk, som ser matematiske symboler som flyvende former, som får følelser av konkrete farger osv. Jeg er som sagt fullstendig klar over at f.eks min mann ikke ser tallet ni som et tjukt, svevende, oransje nitall med en umiskjennelig eim av appelsin. Jeg diskuterer derfor ikke den standard virkeligheten og oppfatningen om at tallet 9 her er tynt og svart og langt nede på linja. Jeg får med meg begge deler! Det samme er det med runene, korta, healing osv. For meg er dette ting som har vært helt likt gang på gang på gang på gang, og det er MIN virkelighet. Kall det gjerne bias, for når jeg har hatt positive opplevelser med dette gjentatte ganger vil jeg også forvente fortsatt positive opplevelser :) Det spennende er det som skjer i møte med andre mennesker. Når jeg ser et grønt firetall med svarte flekker i rynkene til hun som sitter foran meg, kjenner lukta av stillestående vann, kjenner jeg blir seig på foten og føler meg som ei lita jente - da spør jeg om hun var på skogtur i alderen 4-5 år, gikk til et tjern, tråkka uti, ned i gjørma, fikk blodigler på seg og ble redd for dette. Til dags dato har jeg ikke bomma på slike ting. Ok, ene gangen bomma jeg på alderen, og en annen gang på personen (det var tvillingen det hadde skjedd med).

Mange av de med nedlatende og stygge kommentarer viser frykt for å sjøl bli oppfatta som "alternative". Det er ofte personer i nær relasjon til den som ønsker å holde på med dette. Resultatet er så å si uten unntak at den som ønsker å holde på med dette kuer seg, holder tilbake og venter. Noen ganger hele livet. Da er det kontroll. Jeg satt på et kurs der kursleder snakka vanvittig stygt om Snåsamannen. Typ slemt og mobbete. Vi satt 10 stykker i rommet og jeg så flere som reagerte. Kursleder var så sikker på å ikke bli motsagt at han braste på. Vi er to som tydelig sier fra. Så kommer en til. Og en til. Og en til. Og en til. Og en til. Først reaksjon på det som ble sagt og deretter måten det ble sagt på. Etter det kom egne opplevelser, egne erfaringer fram. SJU AV TI personer hadde meninger rundt og opplevelser av det spirituelle. Det er helt ok at kursleder ikke er alternativ av seg (jobber ironisk nok innen alternativ behandling...), men det er et greit eksempel på en person som er så vant til ikke å bli motsagt at de lirer av seg det ene etter det andre. Evalueringen av kursleder var ikke den beste... I de fleste tilfeller sier ingen fra.

Det er en kjensgjerning at det er mye snusk og fanteri i bransjen. Noen lover gull og grønne skoger, bare i bytte mot noen få tusenlapper. Det ER mange sniker i bransjen. Mange som later som, mange som er dyktige på kroppsspråk og ordlyd. Så har du seriøse tilbydere som priser seg ut på viddene, de oppfattes ofte også som lureri. Egentlig veldig synd, det er vanskelig å prissette seg og man setter alltid prisen etter hva man sjøl kunne vurdert å betalt for tjenesten.

Så har du mellomsjiktet.

Svært mange som driver med "alternative ting" mener at man aldri skal ta betalt. Jeg er på lang vei uenig.

Jeg mener at om folk ber meg om en tjeneste som jeg bruker tid på eller har utgifter til (fortid eller nåtid) så fortjener jeg å få betalt. Ikke utav "ville hælvete", men en ok timelønn. Ofte symbolsk, og svært ofte ikke penger. Faktisk... oftest er det ikke penger, men en gjenytelse. Jeg har gitt behandlinger og fått hjemmesydde tepper tilbake. Jeg har fått blomster, jeg har fått massasje (fotmassasje var ekstra velkomment) og jeg har fått masse klemmer. Jeg avtaler ALLTID prisen på forhånd. Alle skal føle at det var verdt det, uansett pris.

Sier jeg ikke noen pris så er det gratis.

Har du ikke mulighet til å betale med penger eller en mottjeneste så si fra på forhånd. Jeg har også en del ganger (for personer jeg vet har svært romslig økonomi) sagt "valgfri sum over så og så mye". Alle som spør får i alle fall muligheten til å få en eller to tjenester uten at jeg forventer betaling/gjenytelse (bortsett fra om jeg må kjøre til folk, da krever jeg litt for selve kjøringa). Så dukker det opp personer, dessverre jevnlig... som krever. De krever og krever og krever, de forlanger! å få alt gratis, og de krever mer og mer. Det som først tok ti minutter tar nå en time to ganger i uka. Det er ingen bunn i denne brønnen med krav. Uttrykket "ga lillefingeren og han tok hele hånda" erstattes av "ga lillefingeren og ble fortært levende". Det blir aldri nok! De aller fleste som holder på med noe "alternativt" har møtt slike. Energitjuver. De som så gjerne vil ha hjelp og svar (for det ligger akkurat det samme i bunnen hos dem som hos alle andre, man vil ha det bedre), men som ender opp med å gjøre alt verre fordi de spiser opp hjelpa de kunne fått.

Dessverre har jeg ikke funnet noen annen kur enn å bli sinna eller kutte kontakten... De jeg har blitt sinna på, eller de jeg har kutta kontakten med, har ALLE fått muligheten til å høre min side og hvorfor jeg ikke kan. En ting er om de ikke forstår, men når jeg ser at de velger å ikke forstå er det stopp.

Minimessa er for alle

Også de kravstore. Også de som er nysgjerrige. Også de som litt motvillig tenker at "det er nå mer mellom himmel og jord enn andre steder". Også partnere til de som har åpna seg opp. Også de som er HELT åpne, til og med FOR åpne. Også for skeptikere.

Bare man oppfører seg.

En viktig visjon er å avdramatisere "det alternative", avmystifisere og gjøre det mindre "whiiiu-whiiiu".

Jeg skriver noen egne poster om minimessa, dette var mer om min egen bakgrunn for å starte noe slikt.