Minner er en rar ting

I sommer reiste faren min ut av denne tida. Plagene ble for mange og helsa ble for skral til at kroppen klarte mer. En fredfull reise ut av innholdsrikt liv. Jeg skrev noen ord både til seremonien og minnesamværet, og jeg har blitt bedt av flere om å dele disse. Her er talen fra minnesamværet i bokmålsversjon (vet at å lese på dialekt kan være utfordrende), og i en mild omskrivning med noen tillegg.

---

Denne fantastiske tegningen av pappa, Tor Langmyr, er laget av lokal kunstner Roar Brødsjø og ble delt samme dagen som pappa ble gravlagt. Flere enn meg fikk gode tårer i øynene da vi så den!

---

Minner

Her om kvelden sto jeg utenfor «gamlehuset», huset der farmor og farfar skapte liv og en familie fra tidlig på femtitallet. Skumringa var på vei, myggen surra og stakk i lykkelig forfjamselse over det sjeldne besøket på denne tida av døgnet. Hestene på jordet kikka sakte opp på meg mens den ene munnfullen med gress forskjøv den neste. Huset er slitent nå, men historiene kikker nysgjerrig rundt hvert et hjørne, overalt.

I og rundt det huset har en drøss med unger løpt rundt og lekt. Hoppa fra låvebrua, hoppa ut av verandadøra - som aldri fikk noen veranda, den heller. Vi tok sats over bekken, av og til bomma vi og ble våte på beina. Klatra på knatten, lekte med de fine steinene farmor samla på, og sprengte røyksopp på jordet med spenstige hopp og samla føtter. Det slo meg at plassen opplevdes mye større da jeg var lita.

Minner er en rar ting. Vi mennesker husker så forskjellig, både det som har hendt og hvordan det har hendt. Hver og en av oss har sitt perspektiv, den samme hendelsen blir gjenfortalt i like mange versjoner som antallet personer som var til stede - av og til også av flere enn de som var der. I det øyeblikket et minne blir født blir det tilpasset personen og personligheten, høyde og alder, sted og deltakelse, hvor og når man var involvert. Og det er slikt som gjør minner til en rar ting. De er både håndfaste og svevende. De er både delbare og private. Noen minner får en så vidt tak i der de blafrer forbi som røyken etter et utblåst stearinlys, mens andre sitter som limt, som irriterende rust. Mine minner er mine egne, men har jeg opplevd noe sammen med andre kan vi dele mye av det, allikevel lett forskjellige versjoner. Jeg har tydelige minner som ikke stemmer med andres minner av samme hendelse. Og ingen av oss tar faktisk feil. Det fascinerer meg. Jeg var for lita til å huske hoppa Blakka, men har hørt om henne i alle år og sett bilder av søstrene mine på ryggen på henne. Jeg husker hesjing, et ord som betyr lite for de fleste født senere enn meg; Staurene som skulle bankes stødige, høyet som hang tungt over. Jeg husker jeg sto der og snurra slipesteinen, og - den i ettertid smertefulle opplevelsen - klipping av gresset på låvebrua: Med saks i metall. Ny rekord i vannblemmer. Da jeg løp der som lita rundt gamlehuset var jeg bestandig nysgjerrig på alle krikene og krokene på låven, men inni det tomme fjøset var jeg sjelden. Lukta av dyr var borte fra dette fjøset da jeg vokste opp, alle dyr var da borte fra den lille gården. Jeg hørte historier om spesielt den ene kua, som visstnok ikke var så lett å få til å stå stille når juret skulle tømmes. Tanter og onkler, pappas søsken, vokste opp med de dyra. De vokste opp der på Langstad, sammen med pappa før han ble pappa, sammen med sine egne foreldre, sine egne venner. Skapte og fikk sine egne minner. De levde der den gangen huset ennå ikke het "gamlehuset".

Når det gjelder det å løpe rundt og leke så er jo ikke faren min den aller første som dukker opp i tankene, såpass ærlig skal jeg være. Jeg har ikke sett pappa leke så mye, når han skulle tulle med noe annet enn ord og kanskje synge en tone surt (på gjørs, for han hadde veldig god stemme) så stoppa det fort. På fest hendte det at han tok slipset og hadde det som pannebånd, men utover det var han ikke fysisk humor hans favoritt. Å gå i skogen og kanskje på fjellet var mer hans stil. Turer for å plukke blåbær og tyttebær (med den kjedelige rensinga etterpå, som vi heller ikke slapp unna...), og en stor mengde fisketurer. Det er mange som har vært på fisketur med han, gått der gjennom skogen, stått rolig ved et vann og pusta i fred. Pappa var veldig glad i å fiske. Helst med bamusstang, selv om han modererte seg litt etter hvert. Han var glad i ganske mye sport, men deltok ikke sjøl. Omtrent som jeg har blitt, jeg mangler nesten helt konkurranseinstinkt. I mine barndomsår var tippekampen såpass hellig at han irriterte seg over bryllupsinvitasjoner og andre aktiviteter på lørdager. Jeg så han springe en gang! Og det er et minne som sitter: Vi hadde vært på Handelsstevnet i Skien og jeg hadde fått heliumballong! Allerede her forstår de aller fleste voksne i hvilken retning historien - og ballongen - går. Jeg sto på tunet etter at mamma hadde kjørt oss hjem, og som så mange unger før og etter meg sto jeg der og slapp ballongtråden... og fanga den igjen. Om igjen og om igjen og ooooom…nei… jeg mista den visst.

Jeg var ganske lita, men var utstyrt med et solid sett lunger (såpass at jeg husker jeg av og til var ringeklokka på småskolen), og jeg skreik både stygt og høyt, så pappa skjønte fort hva som hadde skjedd. Det var egentlig ganske logisk, når jeg tenker på det i voksen alder. Han kom fort ut døra, så etter ballongen som steg og sank. Beregna hvor ballongen kom til å synke neste gang.

Så sprang han. Ned bakken, over veien, ned mot jordet, godt akkompagnert av den lille korthåra sirena som sto igjen på tunet. Ballongen sank i slak vinkel ned mot ene jordet, pappa bevegde seg mer optimistisk. Han sprang fortere og fortere, for ballongen hadde visst endelig tenkt seg helt ned til bakken. Da tråden sveipa jordet kasta pappa seg så lang han var - og han var jo lang, men for ei jente på åtte år var han veldig lang! Hadde han vært 1.98 så kanskje det kanskje gått, men alt jeg så var en stor hånd som lukka seg rundt tom luft akkurat da ballongen fikk det for seg å reise oppover igjen. Mens han kasta seg hadde jeg visst slutta å skrike, for jeg hørte tydelig det ene ordet som langtrukkent og seigt og med innbitt overbevisning svevde opp frå jordet og til der jeg sto. Jeg skjønte hvor lungekraften min kom fra. Pappa var flink banne. Ofte var samme ord repetert mange ganger, men akkurat denne gangen var det nok med ett ord - en gang.

Ballongen steg fornøyd opp mot tretoppene mens den lange mannen lå der på magen på et bløtt jorde og måtte akseptere at en leke fra et tivoli vant denne gangen. Og mens ballongen høyt der oppe vrikka seg videre mot Gjerstad kom pappa tuslende opp igjen. Alt jeg så var håret hans og den trampende gangen i de åpne sandalene, for han gikk med huet senka og så ikke på meg en gang. Gikk bare inn. Jeg så aldri pappa springe igjen. Fikk forresten aldri heliumballong igjen heller…

Da jeg sto der ved hushjørnet så jeg dette for meg, nesten så jeg kunne høre han. Og jeg så for meg både farmor og farfar. Jeg så farfar som gikk ute og ordna et eller annet, slipte ljåen, reparerte noe, alltid noe å pusle med. Eller inne når han satt i godstolen og las i bibelen sin, bare avbrutt av et og annet lykkelig "Halleluja, eg e herrens jubelgutt!" mens han smilte. Definisjonen på glad-kristen. Jeg så farmor som sto på kjøkkenet og lagde verdens beste brød og verdens beste kjøttkaker (og som fikk meg til å skjønne at løk var godt). Jeg så farmor som stakk hodet litt fram i vinduet og kikka etter oss, eller når hun sto i kjelleren og vaska gulrøtter. Jeg så farmor sitte på stolen sin og ta av hårnettet før hun trakk ut hårtullen i nakken og håret rant som en grå foss nedover ryggen og forbi stolsetet - og jeg bestemte meg der og da for å få langt hår. Det skulle ta noen år, men håret ble langt og jeg tenkte ofte på farmor da jeg børsta det og rulla det. Minnene mine fulgte visst en tidslinje der jeg sto og jeg så for meg pappa og Sissel, så ofte som de kunne satt de utenfor gamlehuset. Kaffe fra pumpekanne, blå puter i stolene, Sissel med strikketøy. Pappa ordna grillen. Så gikk vi alle inn og spilte amerikaner, som regel måtte hver runde analyseres etterpå. Ute gikk pappa og plukka stein fra plenen på sommeren og han måka snøen med skarpe spadekanter på vinteren. Et trekk flere har tatt videre.

Da pappa ble veldig sjuk i juni starta et ras av ulike minner i meg. Alle disse minnene som har ligget på tankeloftet mitt. Lett gjemt og nesten glemt. Den sterkeste følelsen jeg har nå er takknemlighet. Ikke minst for alle minnene, rett og slett for mengden minner. For det er enkelt og greit en flom, overflod, et ras - men av den gode typen. Det er de gode minnene som er de ivrigste, som maser mest, som rekker opp hånda og roper "meg, meg, meg!" Noen minner er et blaff, vanskelige å fange. Andre er episoder, eller kapitler i en bok. Og så er det enkelte minner som nesten er en hel film. Det som nå har blitt så tydelig for meg er at veldig mange av disse minnene skjønte jeg ikke var minner da de skjedde. Livet leves fremover, og forstås bakover. Jeg takker pappa for alle minnene han har gitt meg. Hvis jeg skal si ETT ord til pappa må det bli nettopp et enkelt Takk.

---

Elin Pinslund 10/8 2023