Begynne å trene?
- Elin Pinslund
- 21. aug. 2022
- 7 min lesing
Dette er til deg som har tenkt å begynne å trene, eller til deg som har trent for lenge siden og vil komme i gang igjen
Motivasjon
Årsak
Tid
Aktivitet
Jeg pleier alltid å spørre nye klienter om hvor ofte de vil trene, og hvor lenge hver gang.
Svaret er oftest i området "Tja, jeg vil jo klare fire ganger i uka, og minst et par timer hver gang!"
Ja, det er det du VIL
men hvor sannsynlig er det?
Startmotivasjon er kraftige saker. Den får oss til å sette i gang med brask og bram, gå på med et smil og en forventning om resultater.
Når det kommer til trening er startmotivasjon alene ofte et rødt flagg...
Jobber du? I så fall, hvor mye og når på dagen? Har du familie? Må du kjøre og hente barn til forskjellige aktiviteter eller venner? Må du lage middag eller gjøre annet i hjemmet? Har du husdyr som krever tid? Har du hobbyer? Skal du være med på møter? Er det andre ting som "spiser av" fritiden din? For trening skal passe inn i fritiden din. Uansett hvor motivert du er kan du ikke lage flere timer i døgnet. Hvis du ikke liker å lese langt eller tenker "jupp, skjønner!" så kan du stoppe å lese nå :)
Når startmotivasjonen booster deg skviser du inn en treningsøkt mellom levering og henting av barn til en aktivitet. Når startmotivasjonen er en pådriver prøver du kanskje å trene før du reiser på jobb om morgenen, eller reiser rett til trening etter jobb. Startmotivasjonen gir blaffen i rutiner og vaner. Den kunne ikke brydd seg mindre om totalbelastning og at det blir for mye. Den sier bare GO GO GO!!!!
Så går de første to, tre ukene og du begynner å ha unnskyldninger for å ikke dra å trene. Du begynner å være litt mer uinteressert i øvelsene og kanskje hopper over en øvelse eller to. Eller fem, hvis du har vært overoptimistisk med antall øvelser og lengde på program også.
Fire dager blir til tre.
Morgentrening utgår.
Du går tilbake til å reise hjem for å ha litt alenetid mens ungen er på aktiviteten du kjørte til, en liten time eller halvannen i ro før du kjører og henter igjen.
Når du kommer hjem fra jobb er du nødt til å ta husarbeidet, for hvis du reiser og trener først kommer du ikke til å ha krefter til det når du kommer hjem igjen.
Tre dager blir til to.
Følelsen du sitter med?
At du har mislyktes.
Selv om du har gått fra null treningsdager til to så føler du fortsatt at du har feila, fordi du har måttet gå ned fra toppen.
Jeg har to ganger satt opp programmer som er både for lange og med for mange øvelser til personer som har krevd det, som har sagt at jo, dette er det de kan, skal og vil. Selv om jeg snakker om realistisk syn på tid og krefter så SKAL de. Jeg er min kundes tjener og setter opp, men gir også beskjed om at dette vil, for de fleste, ikke fungere. Og sender også med reserveprogrammet. Programmet som er laga for to dager i uka, det holder til og med med en gang i uka, sånn hvis det skulle skjære seg fullstendig (som det gjør for oss alle av og til). Laga for helkroppstrening, slik at du får aktivisert hele kroppen. Og programmet skal kunne gjennomføres på 45-60 minutter. Det holder faktisk. I alle fall når du er fersk.
En annen ting som ofte skjer i starten er at man vil starte med alt mulig. Styrketrening fire dager i uka kommer på toppen av gåturer (som i følge mange ikke er trening), tabathaøkter, sirkeltrening, løpeturer og spinningtimer. Jeg tenker som så at det kan godt hende jeg hadde elska andre treningsformer, som tabata og steptimer og svetteyoga. Jeg vet ikke, for jeg har ikke prøvd mer enn en gang på hver av disse. Det jeg vet er at jeg trives med styrketrening og velger derfor å bruke tida mi på det. Så det så. Jeg vet at jeg ikke alltid har krefter til å trene både styrke og f.eks tabata, men jeg har krefter til å trene styrke! Hvis jeg har ekstra krefter en uke kan jeg velge om jeg vil kjøre en ekstra styrkeøkt eller variere på annen måte, men jeg kommer ikke til å gjøre noe mer enn styrketrening fast. Så om jeg melder meg på Tabata er det fordi jeg føler jeg har overskudd til det, jeg har tid til det og jeg har lyst til det. Det er mye jeg har lyst til. Jeg har vanvittig lyst til å trene kampsport! Jeg var såvidt innom i tenårene, og likte det så lenge det varte. Jeg likte bueskyting (men der er det andre ting enn tid som stoppa det). Jeg kunne tenke meg å være med i den lokale teatergruppa. Det å holde kurs har vært noe jeg har stortrivdes med og gjerne vil igjen. Jeg har hatt tromme- og meditasjonskvelder, noe jeg elsker å gjøre.
Men tid? Krefter? Energi?
Hvis jeg vrir litt på det:
Jeg ønsker å ha et ryddig og rent hjem hele tida
men jeg har ikke lyst, tid eller ork til å rydde og vaske hele tida
Så mitt tips til deg som har lyst til å begynne å trene er:
- Hvor mye vil du trene?
- Hvor mye tid har du til å sette av til å trene?
- Hvor mye av den ledige tiden din har du faktisk tid til å trene?
- Hvor ofte skjer det noe som forandrer på planen din?
Sluttspørsmål:
- Hvor mye tid har du - helt ærlig - til å trene?
Realistisk?
Fjern vil, ønsker og har lyst til
Fjern bør, skal og må
Fjern "legen sier..." eller "fysioterapeuten sier..."
Fjern "jeg har jo kommet i den alderen..."
Fjern "med min helse, så..."
Fjern "det er jo sunt, da!"
Fjern alle disse ordene og uttrykkene som maser og krever.
Hva er realistisk?
Startmotivasjon tenker ikke realistisk. Men startmotivasjonen er heller ikke den som blir såra når man sitter med følelsen av å ikke ha fått til det man hadde bestemt seg for.
"Så... jeg skal senke målene mine? Er det det du sier, Elin? "
Nei, mål er bra! Mål er noe å strekke seg etter, mål er langtidsmotivasjon.
Et godt mål er et realistisk mål.
Det kan godt være både hårete og langt fram i tid, kreve solid innsats og oppleves som utfordrende og vanskelig. Helt greit!
For all del, ha noe å jobbe mot!
Du blir ikke sterkere, raskere eller mer spenstig av å kollapse.
Du får ikke mer fritid av å presse mer inn i eksisterende fritid.
Du når ikke alt på en gang.
Så ta deg tid til å kikke ordentlig på kalenderen din.
Du skal starte å trene.
Du skal skape nye vaner.
Vaner krever tid.
Den tida må du nødvendigvis ta fra noe annet du til nå har fylt tida med, uansett om det er andre aktiviteter eller hvile.
Det du tidligere har fylt tida med kommer til å rope opp og si "men hva med meg, da?".
Jeg har begrenset arbeidskapasitet. Jeg er ufør, og det for mange grunner. Er fullstendig klar over at alle de tusenvis av ting jeg kunne tenkt meg å ha kapasitet til alltid flyttes ned på lista over hva jeg faktisk får til . Nå skal jeg prøve meg i seks uker med å jobbe seks-åtte timer i uka, mot tidligere tre-fire. Jeg gjør det fordi jeg ønsker å jobbe mer, og nå får jeg muligheten til å prøve, vel vitende om at etter de seks ukene er over så går jeg tilbake til de tre-fire timene i uka. De timene jeg VEIT at jeg klarer. Det betyr at hvis seks-åtte timer i uka er for mye så er det _bare_ seks uker. Jeg hadde vært betraktelig mer usikker hvis det var snakk om å øke arbeidsmengden på fast basis uten retrettmuligheter og uten utprøving. Nå er det slik for de fleste. av oss som har dundra i veggen og gått den årelange runda med NAV om sykepengeperiode, AAP og uførhet at vi har erfaring med å feile. Det er kanskje derfor jeg er så tydelig overfor de som vil starte å trene at startmotivasjonen ikke får deg i mål. Det trengs langtidsmotivasjon og realisme.
Så til deg som allerede påvirkes av tidsklemma:
Er du sikker på at du skal trene styrke fire ganger i uka, delta på to gruppetimer og gå turer hver eneste helg?
Eller, for å spørre på en annen måte:
Hvis du ikke har gjort alt dette tidligere, hvor kommer denne nye tida fra?
Logistikken er også en ting det er lett å glemme.
Du skal komme deg til og fra.
Du skal skifte før og etter.
Du skal dusje og kanskje vaske håret.
Selv om du trener i 60 minutter tar det fort halvannen til to timer fra start til mål.
Jeg skriver ikke alt dette for å ribbe folk for motivasjon!
Årsaken er at jeg ser person etter person kjøre på og så ikke få til det de ville. En viss prosent av de som ikke får til det de ville gir opp. De slutter. Kutter helt ut.
Bruker tid på å bygge opp startmotivasjonen igjen (enten til gjentakelse eller ny oppgave) og går som regel i samme fella en gang til. Og slutter.
Det er noen som ser at "heisann, der overvurderte jeg meg sjøl" og reduserer, uten noe mer dikkedarer. Disse pleier å fortsette.
Jeg har hatt mange samtaler med personer som vil trene, men som har gått på smellen flere ganger.
Som tviholder på "men jeg må da klare såpass!" og lignende.
Du FØLER at du må. Du MÅ ikke. Det er et krav du kun har satt til deg sjøl, ingen andre setter det kravet til deg hvis ikke du krever at de krever det.
Mitt råd er å stille seg sjøl disse spørsmålene og så starte på et nivå du er ganske sikker på at du får til. Ikke vil, har lyst til eller, håper, men som du ser er gjennomførbart.
Da er fallhøyden så vanvittig mye lavere.
Noen som feiler føler veldig på det, de kjenner på et tap, følelsen av å ikke nå opp, være god nok.
Men du er mer enn god nok. Kanskje du bare forveksler optimisme med tro.
Comments