Trening med fibromyalgi

I dag vil jeg skrive litt om det å trene med fibromyalgi, en sykdom jeg sjøl lever med.

For å ta det med en gang: Fibromyalgi er en diagnose (mange tror ikke den er det), en revmatisk sykdom som regnes inn under det vi kaller bløtdelsrevmatisme.

Det er IKKE en innbilt sykdom, det er IKKE noe som "bare sitter i hodet" og det er IKKE latskap! Etter mange år med fibromyalgi har jeg hørt det meste.

Det er riktignok en omdiskutert diagnose, og jeg har sjøl lurt mye på om fibromyalgi er den beste diagnosen de kan sette, for sykdommen så vanvittig mange fasetter og det mangler fortsatt en del klare svar.

Vi som lever med fibromyalgi blir fort vant til at de fleste nye symptomer avspises med at "det er nok bare fibromyalgien". Siden årsaken er ukjent (ennå) blir det mye synsing. Fibromyalgi har også vært ansett som en såkalt "kvinnesykdom". Ja, det er flere - mange flere - kvinner med fibromyalgi med menn. Hele årsaken bak dette er heller ikke fullstendig kjent, men det er mange teorier. Problemet er at ordet "kvinnesykdom" brukes for å slå beina under diagnosen som reell.

Fibromyalgi har svært mange symptomer, og NHI omtaler fibromyalgi som et smertesyndrom, en samlediagnose for en mengde symptomer. Nederst i innlegget mitt skriver jeg mer om en del av symptomene.

Ingen dager er like

Når personer med fibromyalgi oppfordres til å trene kommer det også mange følelser. For det er jo ikke det at vi ikke har prøvd... vi har bare fått smell etter smell etter smell...

Fibromyalgismerter varierer - fra person til person

- fra dag til dag (av og til fra time til time)

- med været

- med resten av formen (sykdom eller "bare" litt uggen)

- med stress

- med søvn

- med følelsene, inkludert andre mennesker rundt deg

- med maten og mye, mye mer

Dette fører ofte til at det er svært vanskelig å planlegge en treningsøkt. Ikke så rart, vi aner jo ikke på mandag hvordan formen er på onsdag!

Og det vi tenker at vi hadde klart på mandag er et fjernt minne på onsdag.

Noen dager kan jeg løfte 100 kilo, andre dager er 30 kilo for mye. Noen dager kan jeg løpe langt, mens andre dager vil ikke beina røre seg. Det varierer veldig, noe som gjør at kontinuitet oppleves som vanskelig, nesten umulig.

For kontinuitet i trening er svært viktig. Skippertak er riktignok morsomt til tider, men for å få den gode effekten over tid er det kun en ting som hjelper: Å gjenta det. Vi som lever med diagnoser som ikke går bort vet alt dette. Jeg var tidligere storrøyker og var jo veldig klar over alle farene ved røyking, akkurat som jeg var veldig klar over at jeg burde begynne å trene.

Det som oppleves vanskelig er at jeg drar på trening f.eks mandag. Da klarer jeg å varme opp skikkelig, jeg klarer å trene god styrke, legge på litt utholdenhet og litt lek til slutt for å gjøre dagen enda morsommere. Blir litt støl, men stølheten minner meg mest på den fine økta jeg hadde. Ny økt på onsdag og jeg kan såvidt gå inn på treningsrommet. Å gå på mølle er umulig, jeg kan kanskje bruke sittesykkelen (den har stol med ryggstøtte). Jeg klarer kanskje 1/10 av det jeg løfta på mandag, lungene henger ikke med på noe som helst og jeg blir ikke glad av noenting. Og jeg blir vanvittig støl etterpå, pluss blir sår i kroppen.

Det å begynne å trene er sjelden gøy. Trening er morsomt når man får det til, når man kjenner mestring og får fart på systemene i kroppen, når man kjenner effekten og har en god opplevelse av treningen. Å begynne å trene er ikke godt, tvert imot er det ofte ganske vondt.

Med langvarige og varierende smertetilstander er det også en stor sjanse for at vi opplever en oppblomstring av smerter etterpå.

Så hvorfor skal jeg trene om jeg blir verre? Fordi du faktisk blir bedre... Dette høres jo fryktelig paradoksalt ut!

Det å ha trent er heller ikke spesielt gøy for mange med fibromyalgi. Vi kjenner på smerte og ubehag. Vi kjenner på usikkerhet for om smerten vi kjenner er pga fibromyalgien eller pga treninga. Har vi gjort for mye? For fort? For hardt? For lenge?

Balanse

Vi som lever med fibromyalgi (og flere andre lignende sykdommer) er vant til at formen varierer. Vi stiller inn dagenes aktiviteter etter denne formen. Vi kan strekke oss langt i uka for å "tillate oss" å kollapse i helga. Vi tilpasser og modifiserer. Jeg instruerer i min egen yogaform, også på dårlige dager. Det mange ikke ser er at jeg på disse dagene gjør mye mindre bevegelser, mindre utslag. Jeg bøyer meg saktere framover og ikke så langt. Jeg roterer skuldrene litt mindre enn vanlig, jeg tar et litt kortere steg fram. Usynlig for andre...

Men: Jeg gjennomfører øvelsene. og der ligger det en stor gevinst!

Det er forresten enda en grunn som bidrar til at ingen merker dette: Alle er opptatt med seg og sitt. En person som ikke har bygget opp f.eks balansen ennå vil kanskje tenke "oi, hun der har god balanse", men det er faktisk så langt man tenker over andre menneskers utøvelse av bevegelsene - man er opptatt med seg sjøl og sin egen innsats.

Så jeg gjennomfører. Med redusert bevegelse. Med redusert balanse. Med redusert styrke. Med redusert tøyelighet, osv. Men jeg gjennomfører. Og det er kun jeg som vet at det er redusert.

Å begynne å trene med fibro er ofte smertefullt. Vi kjenner så innmari godt etter! Vi analyserer og tolker, vi leter etter smertene, leter etter tegn på at vi blir verre. De som har migrene vil etter kort tid kjenne igjen signalene på at et anfall er på vei. De vil da f.eks ta medisiner, legge seg på et mørkt rom osv. De er sånn sett alltid forberedt på at det kommer et anfall, fordi det gjør det. En med migrene har aldri hatt sitt siste anfall.

Ikke ulikt vil en med fibromyalgi kjenne på kroppen når en forverring er på vei. Lavtrykk og temperaturskifte, kaker med masse sukker, mye stress osv. For min del er det været, og når underarmene og håndleddene blir såre, da vet jeg at det blir verre noen dager. Vi blir vant til hele tida å være på alerten, være forberedt, se etter tegn. Det er omtrent så langt vår kontroll av fibrosmertene kan strekke seg, å være forberedt på at det kommer. For sannheten er at de aller fleste med fibro ikke opplever at de kan bidra så mye sjøl til å regulere dette.

Noen ganger får man nemlig en oppblomstring uansett om man har gjort "alt riktig".

En skarp smerte i skulderen kan være første tegnet på at jeg får en oppblomstring og sliter i 3-5 dager. En murrende "lugging" i korsryggen kan være tidlig tegn på en forverring. Da jeg begynte å trene kjente jeg liten forskjell på muskelarbeid og disse tegnene.

Jeg løfta en vekt og kjente akkurat de samme smertene som før et anfall kommer. Gikk litt ekstra fort og kjente at det knøyt seg i brystet, akkurat som før kostokondritten (definert som en selvbegrensende tilstand der det foreligger betennelse i flere av de bruskete overgangene mellom ribbena og brystbenet) kommer og kakker til meg. Jeg kjente ikke forskjell på god bevegelse og dårlig bevegelse. Alle signaler ble tolka som potensielt skadelige og forverrende.

Det å begynne å trene ble faktisk avlæring, en prosess som tar tid. Jeg måtte lære meg - og lærte etter hvert - forskjellene mellom muskelsmerter og muskelbruk, mellom bevegelse av ribbeina og kostokontritt, mellom slitenhet og smerter. Det mange (uten fibromyalgi) sliter med å forstå er at musklene våre faktisk alltid verker, alltid er slitne og alltid er forberedt på forverring.

Oppstart av trening vil derfor for mange med fibromyalgi oppleves som en traumatisk hendelse!

Oppstart av trening for oss med fibromyalgi handler derfor ofte om ufarliggjøring. Ufarliggjøre smerter Ufarliggjøre bevegelser Ufarliggjøre hendelser Og ufarliggjøre tegn til forverring

Det vi opplever som ufarlig, som ok, som greit, som akseptabelt - alt dette gjør vi mer av.

Jeg oppdaga etter hvert at om jeg trente på mandag så hadde jeg mindre smerter på tirsdag enn om jeg ikke hadde trent. Jeg hadde ikke mindre smerter på mandag, men dagen etter !

Denne er ganske så diffus og krever at man holder på en stund for å merke forskjellen. Det krevde også at jeg holdt en liten oversikt.

Min tilnærming til trening - av alle med smertetilstander - er:

Start rolig.

Og vær fornøyd med det.

Etter mange år med smerter er vi svært redde for mer smerter. Vi er lei, vi er slitne.

Bruk tid på å finne ut hvor DINE grenser er. Hva du aksepterer, hva kroppen din tåler og takler, og hva du opplever at tankene dine sier er greit.

Vi er fryktelig "flinke" til å si ting som "men jeg har jo bare klart..." og "men alle andre gjør mer..." osv. Mitt mål er at vi kan redusere disse tankene. Om jeg gikk 0 km i går, og så starter å gå i dag og kjenner at 600 meter var visst det jeg fikk til - da er det BRA! Det er jo hakkanes mye mer enn null! Og det er de første 600 meterne av gode dagers kilometer.

Svært mange av oss setter oss veldig høye mål, og kjenner på skuffelse når vi ikke når disse målene, uten å se den innsatsen vi la inn i forsøket på å nå det høye målet. Ikke misforstå meg, mål er bra! Mål er noe å jobbe mot, noe å drømme om og se etter. Jeg er absolutt for å sette oss mål, også hårete mål, de som ligger et stykke utenfor synsfeltet, de vi drømmer om og ønsker å komme til. Men er alltid målet å komme lenger, høyere, sterkere, fortere? Eller å utføre?

Jeg anbefaler enkelte å ha en tallfri oversikt over det man har gjort. Eksempel:

14/9 - Gikk. Yogishinstruksjon. Styrketrening. 15/9 - Planke og utfall. Balanse på kvelden. Yogishinstruksjon 16/9 - Gikk. Satte opp treningsprogram for xx. 17/9 - Planke, utfall og balanse

osv. Ingenting om varighet, vekt, repetisjoner, sett, minutter, avstand. Kun hva jeg har gjort.

Jeg vet at hvis jeg bruker for mange tall i denne lista så vil jeg automatisk ønske å øke tallene. Komme høyere, lengre, fortere osv.

Tall kan sammenlignes, tall er målbare på en svært enkel måte. Det er mye enklere å måle tall enn å måle form og følelser.

Både som PT/rehab-trener og en person med fibromyalgi vil jeg - nesten uten unntak - anbefale bevegelse: Og tenke på denne bevegelsen som trening.

Ja, unntak finnes, men jeg mener at flere av oss som lever med smerter ikke tilhører unntakene, sjøl om vi tror det. Begynn rolig. Begynn gjerne med å balansere litt på tærne eller på ett bein. Gå litt saktere i trapper og ta noen dypere pust. Ta noen knipeøvelser eller sitt litt lenger på huk enn du planla. Støvsug litt lenger, dans litt mens vannet koker.

Må alle trene på treningssenter?

Jeg snakker med mange som sier de ikke trener, så viser det seg at de går tur enten daglig eller flere ganger i uka. Gåturer er en undervurdert treningsform! Vi går liksom "bare" tur... Jeg har noen ganger foreslått å legge inn totalt to minutter i løpet av gåturen med litt høyere tempo, for da sier vi til oss sjøl at det er mer trening i det. Styrketrening er en viktig treningsform. Velfungerende muskulatur er ekstra viktig for oss med muskelsmerter, vi får trent lunger og lungekapasitet, og det er MEGET effektivt mot benskjørhet! Men så er jo virkeligheten slik at ikke alle trives på treningssenter. Å trene hjemme er i de fleste tilfeller et kortvarig prosjekt (uansett hvor ivrige vi er ved oppstart), og en vond sannhet er jo også at med smerter kommer ofte isolasjon. Jeg mener at litt er betraktelig bedre enn ingenting, noe er bedre enn null, én gang er bedre enn ingen. Alt starter med ett steg, én gang, ett forsøk. De fleste treningssentre har dager og tider med mindre besøk. Kanskje passer det deg å trene akkurat på disse tidspunktene? Kanskje er det en gruppetime som treffer akkurat dine interesser? Send en melding og spør. Treningssentrene har ofte mye mer aktivitet enn det man ser utenfra. Er det fortsatt ikke interessant å trene på treningssenter? Nei vel, da er det ikke interessant, da! Og det er greit!

Det er jo ikke for alle.

Som nevnt er isolasjon ofte en (bi)virkning av smertetilstander. Vi unngår andre mennesker på de dårlige dagene. Det handler om MYE mer enn at vi ikke vil vise hvor dårlige vi er, det handler også om utmattelse, redusert kognitiv funksjon og økte smerter. Kropp og hode opplever et støyangrep, en teppebombing av nervesystemet, et angrep der det ikke er plass til sosialt samvær.

Veldig mange med langvarige tilstander blir - etter eget utsagn - asosiale og opplever at venner sjeldnere tar kontakt og at når man møtes så snakker man egentlig bare om sykdom.

En god venn venter. En god venn blir med på de 600 meterne med gåtur. En god venn blir med deg når du går inn på treningssenteret for første gang - sjøl om denne første gangen skjer nitti ganger. Alt en god venn ønsker er at du er der, og at du også av og til har litt tid til å spørre "hvordan har DU det, kjære venn?". Fordi en god venn vet at du hadde gjort det samme. Før eller seinere.

I starten av min "omorganisering" av livet mitt hadde jeg ingen venner. Null, nada, ingen.

Akkurat som formen min var dette noe som måtte bygges opp. Vennskap må pleies. Det må også kroppen vår.

Frykten for (mer) smerte sitter hardt i oss. For oss med fibromyalgi er det vel trygt å si at vi er så slitne, så slitne av all denne smerten. Alt må planlegges og tilrettelegges, noe som ikke er enkelt. Å planlegge noe som ikke kan planlegges byr jo på utfordringer...

I tillegg sliter de fleste med fibromyalgi også med mangel på energi. Jeg snakker ikke om "å være sliten". Jeg snakker ikke om å ha hatt for mye å gjøre. Jeg snakker om det totale fraværet av energi til å gjøre noe noe som helst annet enn det høyst nødvendige.

Jeg får jevnlig beskjed om at "nå må du reise hjem og slappe av!" Dette er faktisk ikke så lett. For når jeg skal slappe av så slapper jeg jo ikke av... Jeg får ikke mer krefter av å ta det rolig, å ligge på sofaen eller å sove en time ekstra. Jeg får ikke mer energi av å ta et godt bad eller sitte med en tekopp.

Energinivået er jevnt over lavt, og jeg er ikke en av dem som har det verst.

Vi sitter der. Hører at man må begynne å trene. Legen sier det, alle sier det. Vi vet det sjøl. Trening er bra! Men vi sitter der med smerter i hele kroppen, som om vi har tannverk i alle muskler. Det er som å være fyllesjuk, influensasjuk og ikke ha fått sovet på tre døgn, alt på en gang. Så skal vi ha overskudd til å trene?

Min tanke rundt dette er at jeg trenger balanse.

Jeg bygger ikke nye krefter av å slappe av på sofaen. Jeg får heller ikke mindre smerter av det, snarere tvert imot. Likevel er disse tidene med avslapping blodig nødvendige for å orke sjøl det mest elementære. Noen dager er det for mye å sette på en klesvask. Noen dager blir posten liggende i postkassa. Noen dager spiser jeg knekkebrød fordi jeg ikke har krefter til å reise på butikken.

Jeg har blitt flink til å sette av fridager. F.eks førstkommende torsdag har jeg INGEN avtaler på dagtid. Jeg kan gjøre det jeg vil. For meg er det alfa omega å ha et par slike formiddager/dager i uka. Hvis jeg vil trene så gjør jeg det. Hvis jeg vil lese så gjør jeg det. Hvis jeg vil være sosial så er jeg det. Jeg styrer helt og fullt - ut fra dagsformen - hva jeg gjør. Når jeg gjør dette så har jeg også krefter til å trene. I tillegg prioriterer jeg å trene nettopp fordi jeg vet at det gjør morgendagen bedre enn den ellers hadde blitt. Ofte er det et ork å reise på trening, men jeg reiser likevel.

Jeg liker ikke å bruke ordet "må", men det er en ting vi med fibromyalgi og andre langvarige sykdommer må gjøre: Slutte å tenke at alle andre er i god form og at de som trener ofte aldri har dårlige dager...

For det har de!

Alle opplever variasjoner i formen og humøret. Til og med de som er helt friske vil ha dager der de ikke har noe motivasjon, ork eller lyst til å trene. Likevel prioriterer de å bruke noe av tiden sin på bevegelse. Ikke fordi de "er så flinke", men fordi de velger annerledes.

Det har skjedd mer enn 10 ganger de siste tre årene at noen har sagt til meg "åh, jeg skulle ønske jeg var i like god form som deg". Da svarer jeg alltid det samme: "Det kan du bli". Jeg liker fortsatt ikke å trene. Jeg var treningshater i mange år, noe som har roa seg en del ned, men jeg liker det fortsatt ikke. Jeg liker effekten treningen har på kroppen og hodet! Så hver eneste gang jeg tenker "nja,,, jeg vet ikke om jeg orker..." så bestemmer jeg meg for å gjøre noe likevel.

Jeg jobber nå med å sette sammen et treningsprogram for oss med fibromyalgi. Dette treningsprogrammet kan selvsagt gjøres av hvem som helst, men jeg har fibromyalgi i tankene når jeg setter sammen øvelser.

Jeg jobber med å sette sammen øvelser som kan utvikles i takt med utøveren. Bygges på etter som man blir sterkere og mestrer mer.

Utenom det har jeg en gruppe på Facebook som heter "Litt hver dag - varig endring av vaner", der tanken er at vi alle kan gjøre litt.

Her kan alle som vil søke om å bli med.

Mitt personlige ønske er at jeg finner rom for mer bevegelse i hverdagen. Treningsøkter kommer i tillegg, de erstatter ikke daglig bevegelse. Akkurat som med søvn så kan jeg ikke ta igjen manglende bevegelse med å overdrive, men jeg kan hente meg litt inn. Og til de - oss - som starter nesten på null: Du starter faktisk ikke på null. Du starter kanskje på to eller 30, men ikke på null... Du kan mye mer enn du kanskje tror, men du kan kanskje ikke lenger gjøre det du er vant til at du kunne. Du slo kanskje hjul i tenårene, men bare tanken på å slå hjul i dag gir deg blåmerker. Men, om du bygger opp på rett måte kan du kanskje få det til om noen måneder? Eller så kan du legge tanken helt fra deg og gjøre noe annet.

Poenget mitt er at vi alle kan bli flinkere til å tenke alternativer, til å tenke at det er mye som er bra og at vi tilrettelegger det vi gjør.

Det er ikke et nederlag å måtte avbryte eller dempe en øvelse fordi kroppen sier nei. Å akseptere at man er syk gjør heller ikke at man blir sykere. Tvert imot kan en slik aksept bidra til at man tenker alternativt og søker nye ideer.

Den nevnte balansen kommer ikke uten innsats. Vi får tilbake omtrent like mye som vi putter på, utfordringen ligger i at vi ikke styrer uttakene.

Jeg får sjelden noen «godfølelse» av å trene, ingen «runner’s high» eller en voldsom utskillelse av endorfiner og andre gladhormoner. «Jeg liker ikke så godt å trene, men det føles så godt etterpå!» treffer heller ikke meg.

Men for meg er det nok å vite at kontoen fylles opp, sjøl om jeg ikke ser hvor mye som står der.

Vær snill med deg sjøl, sies det. Vel, noen ganger er tough love det som funker best. Sjøl om jeg er opplært til å tenke at å unne seg noe er å spise kaker og snop og andre ting som gir kortvarig glede...

Jeg unner meg heller en bokseøkt eller en serie utfall. Framtidsmeg setter mer pris på det siste.

Trene hva? Ja, hva kan du trene? Sett deg ned (eller gå en tur) og tenk litt over hva du kunne tenke deg å gjøre, eller hva du kunne tenke deg å få til.

Vi mennesker er enkle slik, vi ønsker å få verdi for innsatsen.

Det tar ikke lang tid før man merker det på alt fra balanse og styrke til humør og utholdenhet. Små, små, små steg fører oss langt. Jeg har fått høre gledeshistorier om bestemødre som endelig klarte å sitte på gulvet og leke med barnebarna, damer som slapp å gå flere turer til bilen for å hente bæreposene fra handleturen, og ei som stolt fortalte at hun hadde malt hele grunnmuren på huset sitt - en tidligere umulig oppgave.

Felles for disse var at de var glade og stolte!

Vær glad og stolt over det du får til, uansett hvor stort steget ditt var, og uansett hvor mange ganger du tar første steg.

Til slutt: Vi er alle på forskjellige steder. Jeg er en av dem som klarer meg uten medisiner, som kan regulere de ganske greit med trening, varme og mentale øvelser. Langt fra alle er så heldige.

Likevel kan absolutt alle finne noe.

Og vi trenger alle hjelp av og til. Jeg kjenner ikke en eneste PT som ikke blir ustyrtelig glad av å få en henvendelse fra en person som ønsker å starte opp. Vi er der med en eneste gang! Og det har ikke noe med hva vi trener eller hvordan vi trener andre. Noen PT'er er piffe og fulle av fart, andre (som meg) er mer dempa og rolige. Vi trener andre på forskjellige måter, men felles er et ønske om at akkurat DU skal finne treningsglede.

Nei da, du må ikke ha PT. Du må ikke trene på treningsstudio, du må ikke være med på gruppetimer eller organiserte aktiviteter. Du må ingenting.

Men sannheten er enkel: De aller fleste av oss beveger oss for lite. Særlig vi med sykdommer som fibromyalgi velger ofte bort trening til fordel for ro og avslapping. På sikt virker dette ofte mot sin hensikt, men der og da føles det bra. Og det handler i bunn og grunn om prioritering. Å ta vare på seg sjøl er en balanse mellom bevegelse og ro. Akkurat som med maten så blir de fleste dårlige av ytterpunktene, uansett om det er for mye eller for lite mat. Vi blir trøtte av for mye søvn og trøtte av for lite søvn. Balanse.

Så hvis jeg kan komme med ett ønske til deg som leser dette, blir det dette:

Prøv. Start med bittelitt. Fortsett med bittelitt helt til du har kontroll på bittelitt. Legg så til bittelitt. Ingen av oss har sjumilsstøver. Ingen av oss kommer i mål veldig fort. Det er heller ikke meninga. Reisa er også viktig.

---

Symptomer på fibromyalgi

• Utmattelse Null energi uansett hvor mye man prøver å "lade".

• Mageproblemer som diaré eller forstoppelse Ubehag i magen, allergier og intoleranser, luft osv.

• Oppblåsthet Væskesamlinger, spesielt rundt oppblomstringsperioder

• Søvnproblemer eller en opplevelse av ikke å være uthvilt etter søvn Vansker med å sovne, holde seg sovende eller man våkner tidlig. Smertene gjør søvnen urolig.

• Problemer med konsentrasjon Både hukommelse (bakover i tid) og framtidshukommelse (evnen til å planlegge) påvirkes. Også ord (man glemmer enkle ord som "saks" og "bil") og evnen til å konsentrere seg påvirkes kraftig.

• Smerter i muskulatur og bindevev, særlig etter fysisk aktivitet Disse smertene kan også "vandre" rundt. Ene uka er det armene og neste uke er det hoftene. Smerter etter fysisk aktivitet, som om man er "allergisk" mot bevegelse.

• Stivhet og sårhet Kroppen knirker og knaker og uansett hvor mye man tøyer så slipper det ikke

• Nakke- og hodepine

• Vansker med å regulere temperaturen Frossenhet, følelse av feber, hetetokter og kuldegys i salig kombinasjon

• Varierende nummenhet i hender og føtter Man glipper taket i ting, mangler finmotorikk og grepsstyrke

• Hevelser og følelse av hevelser Væskesamlinger, men også følelsen av å ha slike uten å faktisk ha dem

• Øye-irritasjon og lysømfintlighet Øynene klør og væsker, synet blir litt uskarpt og man tåler dårlig lys.

• Lysømfintlighet Problemer med høye og skarpe lyder.

• Følelse av fremmedlegeme i halsen Kremting og harking

• Psykisk uro, stress Mange får aldri slappet av. Det er også mange med sykdommer som fibromyalgi og andre varige tilstander som har psykiske utfordringer, samt PTSD, angst og depresjon. Dette er et stort (og vanskelig) tema, men det bunner i at kroppen ikke skiller på typen stress, bare at det er stress.

Mange opplever bedring i varme, men ikke alle. Jeg er en av dem som blir verre i varmen. Noen opplever bedring i syden-varme, men ikke norsk varme. Kulde kan hjelpe noen, veksle mellom varme og kulde kan hjelpe noen osv. Medikamenter har ofte liten effekt, og bivirkningene overdøver effekten hos mange. Jeg håper det forskes mer på fibromyalgi (og andre sykdommer) slik at flere kan få hjelp - som faktisk hjelper.

Og ikke minst: Ha det litt gøy!