Hoppuka

Prosjekt hopp, oppstart 17. april 2021. Ny langlesing fra meg!

Før og etter gjennomføring av 1100 hopp. Like blid!

Jeg har gjennomført første del av en hoppetauutfordring, som har gått over en uke: Dag 1: 500 hopp Dag 2: 600 hopp

Dag 3: 700 hopp Dag 4: 800 hopp

Dag 5: 900 hopp

Dag 6: 1000 hopp

Dag 7: 1100 hopp

Fra dag 8: Vedlikehold. Hoppe minst tre ganger i uka.

Om du ikke føler for å lese alt: Nederst skriver jeg at jeg faktisk ikke anbefaler denne utfordringen til folk flest, så ikke kast deg på hopping uten å være sikker!

Tanker før oppstart:

Tanken bak er å få opp forbrenninga og aktivitetsnivået. Hopping er noe jeg har klart før, føler meg trygg nok på øvelsen. Vet det blir hardt, men vet også at det blir lettere etter hvert. Jeg trenger litt ekstra motivasjon for å være aktiv, blir for mye stillesitting.

I kommentarfeltet på Facebooksida mi PT Pinslund - Trening og Rehabilitering under linken hit legger jeg også ut en video på drøyt 4 minutter der jeg oppsummerer uka. Så hvis du synes dette blogginnlegget er for langt til å lese, ta en kikk der. Ha på lyd. I den videosnutten er jo langt fra alt med som jeg mener bør sies, men ok nok. Åkkej, uansett: Startvekt med (lette) treningsklær 81,4 kg. Vekta har vært ganske så stabil ei god stund, fluktuerer rundt 78-82 kg i nøgen tilstand, men jeg merker at jeg har fått mindre muskelmasse, noe som logisk tilsier at jeg har økt fettmasse. Jeg merker det spesielt på passformen på klærne, særlig rundt magen. Økt fettmasse i forhold til muskelmasse gir meg økte utfordringer med insulin og blodsukkerkontroll. Smertenivået mitt har økt betraktelig det siste året. Jeg tåler ikke smertestillende bortsett fra en og annen Paracet, men bruken av disse har motvillig økt. Jeg vet at når jeg trener får jeg kanskje ikke mindre vondt den dagen, men jeg får mindre vondt enn jeg ellers hadde hatt dagen etter! Med påfølgende mindre behov for denne bannade Paraceten. Jeg VIL redusere mengden smertestillende, da MÅ jeg trene mer og bedre da dette er det eneste ved siden av varme som hjelper. Jeg er 100% innenfor målområdet for blodsukkeret, med kontinuerlig blodsukkermåling, så jeg vet jeg spiser riktig type mat, men det blir for mye. Siden jeg ikke spiser noen form for godterier eller høykalorimat er det mengden det går på. Dette gjør at jeg ikke gjør store endringene i kostholdet, men fokuserer på et par småting:

- Drikke mer vann. - Spise litt mindre, jeg vet hva som er nok og hva som er for mye. - Redusere mengden meieriprodukter. Magen min har det bedre da. - Mer grønnsaker. - Redusere mengden kullsyreholdig drikke. Det er min store avhengighet... - Redusere mengden kunstig søtning, fra litt til minst mulig. En annen grunn til at jeg vil ta denne utfordringen er at jeg så lenge jeg kan huske har vært redd for å trene maks. Jeg har mine utfordringer med lungene og har f.eks aldri takla å løpe eller andre utholdenhetsøvelser. Det lengste jeg har løpt hele mitt liv er 1 km. Hata hver meter. Jeg klarer ikke å holde lenge/jobbe kontinuerlig og stopper opp, og hver gang jeg stopper opp kommer pusten og tar meg igjen med et smell. Dette skaper igjen en frykt, som i sin tur fører til utsettelser og unngåelser av det som utløser problemet. På toppen av dette vil jeg gi meg sjøl et solid spark i egen ræv. Jeg trenger noe å strekke meg etter, noe å jobbe mot. Jeg trenger å bevise for meg sjøl at jeg har denne sjøldisiplinen, om enn bare for ei uke. Lenger nedi i innlegget har jeg delt flere bilder av meg sjøl som ligger langt utenfor komfortsona mi. Jeg har hatt spiseforstyrrelser (i varierende grad) i store deler av livet, og har rett og slett et skakkjørt selvbilde. Usikker på om dette noensinne slipper helt taket? "Hodet mitt vet, men tankene mine sier" er en grei måte å beskrive dette på. For dette er ikke noe jeg går rundt og tenker på, jeg er per definisjon frisk fra spiseforstyrrelsene, men det er lettere å være frisk når man kan skjule seg ;-) Likevel deler jeg, på tross av egen uro omkring å dele virkeligheten (og ikke en forskjønna sosialt mediefilter), også fordi at jeg synes vi må ha noen motsvar mot sixpackligaen, mot perfeksjonsmafiaen, mot idealene bare 0,000001 % av oss kan nå. Dette er slik jeg ser ut. Dette er slik mange av oss ser ut. Det som presenteres som "perfekte kropper" er et umulig 'ideal' (jeg mener det ikke er et ideal) som noen få kan oppnå, men som den jevne befolkning ikke kommer til å oppleve. All ære til alle de som legger ned timer på timer med innsats, men "hvis jeg kan så kan du" er noe forbanna bullshit. Må likevel innrømme at jeg har lav terskel for å slette bildene om det trolles. Uansett, her er dagboka:

Dag 1, lørdag 17. april. Mål: 500 hopp. Vekt 81,4 i lett treningstøy. Starta med godt mot og gikk ut på gresset bak huset. Første smellen kom umiddelbart! Jeg sleit med å hoppe både to, tre og fem hopp. "Hopping er noe jeg har klart før, føler meg trygg nok på øvelsen." står det litt lenger oppe her. Jadda... fikk meg et lite klask der. Jeg fikk rett og slett ikke nok spenst fra bakken. FIKK IKKE TIL!!! Bytta derfor ganske raskt over til ene plattinga. Litt lite plass, men når alt er rydda bort så går det greit.

Essensen av dag 1

Sett til side det faktum at jeg tydeligvis er i en god del dårligere form enn jeg trodde, så er utstyret feil. Jeg stoppa derfor opp mange ganger, noe som er helt grusomt for pusten min. Med tre årsaker til at lungene mine ikke trives med slik trening er det jaggu meg bare viljestyrken som får meg til å gjennomføre… En stund lurte jeg på om jeg trodde jeg skulle dø, men kom fram til at jeg ikke trodde det, det bare føltes sånn.

Oppsummert dag 1: Dette var grusomt! Klarte å gjennomføre, men sleit med smerter nederst i brystet i over fire timer etterpå. Kunne ikke hoste eller trekke pusten dypt. Ingen spesielle andre plager sjøl om jeg veit jeg blir støl i mårra. Kom opp i 180 i puls og lå omtrent likt i alle soner. Tenkte en del på dumhet, overmot og skuffelse utover kvelden, pluss kjente lettelse over at jeg tross alt ikke hadde sagt dette til noen andre enn Geir ennå.

Dag 2, søndag 18. april. Mål: 600 hopp. Som venta starta dagen med solid stølhet! Mage og lår har surna og HJÆLPE MEG som muskelen på oversida og innsida av kneet har fått kjørt seg! Har ikke lyst til å gå i trapper. Det første jeg tenkte på da jeg sto opp var at hopping var det siste jeg hadde lyst til! Det er ingen skade som gjør at jeg ikke kan ta øvelsen, kun viljebetennelse.

Gikk ut og starta på’n som i går. Klarte 80 hopp i ett på første runde (som jeg ikke filma). Deretter gikk det i dass igjen.

Tauet ER for lett. Dette gjør at det spisser seg ned mot gulvet når jeg snurrer det, slik at jeg lettere setter meg fast. Og dah blihr jegh leih, som på videoen. Testa litt forskjellige tau uten å komme lenger, sokkelest vs. møkkasko, bakke vs. plank. Til slutt ga jeg opp hele tauet. Valgte å hoppe uten, da hovedtreninga jo er selve hoppene. Fordelen med å bruke et tau er jo at det også trener koordinasjonen m.m, så i mårra er det ut for å finne et bedre hoppetau. Jeg valgte etter hvert å dele opp i 50 og 50 hopp. Dette satte lungene mine pris på og jeg fikk redusert tida jeg sleit med pusten ganske så kraftig. Fra 400 hopp kjente jeg at det var mentalt lettere. Jeg følte meg nå trygg på at pusten takla rundene på 50 hopp og jeg visste at det ikke var så mange runder igjen heller. Som trening var ikke dag 2 optimal, men det funka for huet mitt og et viktig steg. Stølheten er borte mens jeg hopper, og er merkbart til stede før og etter.

Hvis jeg skal fortsette trenger jeg bedre utstyr og med stølheten på toppen må jeg innrømme at jeg er direkte stolt over at jeg gjennomførte i dag!

Dag 3, mandag 19. april. 700 hopp. Ok, here comes the virkelig ukomfortabel part... Tok bilder og målte meg.

Kameraplasseringa gir meg ingen fordeler, ser jeg...

Hofter 101 cm Lave-magen 101 cm Midje 85 cm

Under puppa 85 cm

Brøstspenn 103 cm Ser spesielt, som jeg også har merka, at magen min har valgt å "slippe litt taket".

På sida av shortsen ser du insulinpumpa mi. Min diabetes (type 1) er mye lettere å kontrollere når jeg har mindre fettmengde i kroppen, ekstra grunn der.

Før dagens trening sleit jeg fælt med stølhet, spesielt på innside/overside av kneet. Jeg har tidligere gått mye utfall og kjenner godt til denne muskelen som nå har blitt vekket litt brått. Men dettane går sæ te'. Som nevnt må jeg røre meg mer enn jeg har gjort siste tida hvis jeg skal klare å ikke bruke smertestillende. Hvorfor vil jeg ikke bruke smertestillende? Fordi jeg kun tåler Paracet, ikke en dritt annet. Og hvis jeg bruker Paracet jevnlig øker min toleranse for den. Skulle jeg da plutselig få en ny og annen smerte har jeg ikke noe som kan dempe det. Jeg vil helst ikke bruke smertestillende for å dempe kroniske og konstante smerter, men spare den til dager med sånt som migrene, betennelser eller andre ting som går over. Jeg tror nok at om jeg hadde tålt smertestillende så hadde jeg brukt det (sjøl om jeg mener mye kan løses uten), så dette handler ikke om å være for eller mot medisiner. Jeg har behov for rehabiliteringsøvelser (flere kroppsdeler trenger tilpassede øvelser) og reiste til treningsstudioet der jeg jobber litt som PT og Rehabtrener. Der fikk jeg låne et bedre hoppetau! Varma først opp 10 minutter på tredemølla. Oppvarming er viktig, spesielt med slike øvelser.

Billige, gamle og slitne sko til høyre. De er ikke gode til å gå tur med lenger engang. Må innse at de har gjort jobben sin. Skoene til venstre er brukt maks 20 ganger.

Tauet jeg fikk låne er tyngre og stivere, noe som gjør at det lettere buer og former en U under hoppet i stedet for å lage en V - som er lettere å hekte seg fast i. Her fikk jeg også se hva forskjellen i skoene utgjør! Se på den møkka til høyre, da! En ting er at de til høyre er brukt opp, men de er bredere i alle retninger. Jeg trenger nye utesko også ;-)

Og SÅÅÅ kommer det at jeg nå begynner å venne meg til å hoppe! Dette gjorde at jeg klarte minimum 100 hopp i hver runde. Det ble en mental boost. En annen ting var at jeg denne dagen også klarte å gjennomføre rehabiliteringsøvelsene mine på en veldig god måte, det hadde jeg ikke hatt sjanse til uten å få hjelp av utstyr som fikk teknikken til å sitte.

Dag 4, tirsdag 20. april. 800 hopp.

Reiste bort på hallen igjen, da det funka bra i går. Også lettere å holde fokus, pluss at jeg uansett skulle bort og ha fysioterapi. Antydninger til kramper i hamstrings i hver runde de første 20-40 hoppene, så ga det seg. Alle runder over 100, bortsett fra siste der jeg kun trengte å ta 50 for å komme opp i 800! Underveis er det fryktelig tungt, ti sekunder etter avslutning har jeg det helt fint. Følte jeg hadde hatt en god opplevelse med treningen. Hjalp også at jeg hadde en veldig fin økt for resten av kroppen og fikk trent riktig rehabilitering. Pulsmålerne mine måtte kalibreres da de slo inn med ny makspuls på 185 (mot 182). Slike enkle målere har jo alltid noe slingringsmonn, men at pulsen er høy er det ingen tvil om. Hver eneste dag er jeg oppe i sone 5 noen minutter og takler det bra. Jeg har i flere år hatt problemer med en del av ryggen som ingen har klart å fikse. Det er en låsning i brystryggen, på høyre side av ryggraden. Alt av behandlere har prøvd, men det eneste vi får til er å holde det i sjakk. Etter at jeg begynte å hoppe har jeg faktisk ikke merka noe til denne... Beina mine var helt grusomme dette døgnet. Jeg merka nervepresset i beina nå som muskulaturen har blitt langvarig stiv og aktivert. Dette ga meg veldig dårlig søvn og store smerter. Det går jo over, jeg trøsta meg med det, men en ganske så smertefull (fysisk og mentalt) påminnelse om hvor jeg var for bare noen år siden.

Dag 5, onsdag 21. april. 900 hopp.

Reiste ny tur til treningsstudioet, er så mye lettere å fokusere der. Kan også legge inn en ekstra øvelse for hoftene (som faktisk ikke er særlig påvirka av alle hoppene, hurra!). Tok med skriveblokk og tusj så jeg førte opp hvor mye jeg klarte i hver runde.

Jeg er ambassadør for Idrett Uten Alkohol. Skulle forresten tatt seg ut med hoppetau og promille... hadde nok røke ei tann eller tre...

Sliter voldsomt med tellinga, særlig rundt 70-80 ramler jeg fort ut. Prøver derfor å "bare ta 10 til" i hver runde for å være sikker på at jeg kommer over 100.

Beina noe bedre igjen. Krampene er reduserte, leverhøggen/holdet titter innom for så å dra igjen, og stramheten i leggene er ikke hysterisk lenger. Krampe i sida, mellom ryggrad og bekkenkam, den kjentes godt og var sur i mange timer.

Titta innom 185 i makspuls igjen!

Dag 6, torsdag 22. april. 1000 hopp. Tusen! Ny tur til hallen. I dag sto jeg opp helt uten motivasjon eller lyst. Telte litt på knappene om jeg skulle endre opplegget og legge inn en hviledag, men en viktig del av denne utfordringen er å gjennomføre denne ene uka med hard trening hver dag. Ute blåser det for mye, og i kjelleren er det 1.98 til taket noe som hadde gitt hjernerystelse... Dro derfor tilbake til treningsstudioet. Sjekka pulssenkinga etter et maksdrag og den viste seg å være 43 på et minutt, fra 175 til 132! Dette var bedre enn forventa og er statistisk sett noesådugelig bra. Igjen fryktelig tungt i første del, men når jeg nærmer meg slutten har jeg en rar lyst til å fortsette... Var det ferdig alt, liksom? Ser også at jeg har mindre og mindre å melde etter hver dag. Godt tegn! Dag 7, fredag 23. april. 1100 hopp. Vekt 80,2 kg. Tok bilder og målte. Kalde, harde fakta: 19. april 23. april Endring Hofter 101 cm 100 cm 1 cm

Lav mage 101 cm 97 cm 4 cm (synlig!!)

Midje 85 cm 81,5 cm 3,5 cm

U. byste 85 cm 82 cm 3 cm

Byste 103 cm 103 cm 0 cm (puh!)

Vekt 81,3 80,2 1100 gram

Utfordringas første del er ferdig og det er tid for å oppsummere.

Trenger ikke bare nye sko, ser jeg

Bildene er tatt med fem dagers mellomrom! Etter at det første sjokket over endringa i utseendet har lagt seg ser jeg jo tydelig at jeg står mye rettere på høyre bilde. Årsaken er rett og slett at det fikk jeg ikke til på venstre bilde, dette var rett og slett så utstrakt jeg klarte å være den 19. april. Forklarer også hvorfor brystryggen min oppleves bedre, jeg har økt mobiliteten.

To litt forskjellige posisjoner med armene.

Bedriver verken utpressing eller inntrekking av mage på noen av bildene

Jeg har som sagt vært veldig ukomfortabel med å legge ut før-bilder.

Samtidig mener jeg at det er en naturlig del av prosjektet, og når jeg deler vekt, mål, tanker og følelser så kan jeg også dele bilde. Og ikke minst: Jeg har en ganske så normal kropp.

Gjennomsnittsnordmannen er jo faktisk lett overvektig og er uten sixpack.

At jeg ønsker å gjøre endringer handler mer om å ha en kropp som har mindre smerter (akseptabelt nivå), som klarer å ha et jevnt blodsukker, som klarer å hoppe og gå og løpe og alt annet en kropp som nærmer seg 50 bør få til, enn å se annerledes ut. Min kropp har det bedre med mer muskler og mindre fett enn jeg har i dag. That's it. Men: Det er et sverd med to skarpe sider. Det som hjelper noen kan trigge andre. De som lever med smerter vet hva jeg mener når jeg snakker om den deilige følelsen av fravær av smerter. At ryggen min nå oppfører seg så fint er utrolig deilig!

Kanskje en fordel at jeg er 1,67 høy så det ikke er så mange som ser meg fra denne vinkelen?

Bildene bruker jeg som videre motivasjon. Jeg kunne her valgt en helt annen vinkel og fått mer "flatterende" bilder, men det var nå der kameraet sto på dag 1. Venstre bilde tatt 19. april og høyre bilde tatt 23. april. Når jeg ser en forskjell etter bare fem dager samtidig som jeg merker disse store endringer som jeg gjør, er jeg ikke i tvil om at jeg skal hoppe videre i tida framover.

Oppsummering etter sju dager og 5600 hopp:

Helt ærlig, dette har vært veldig fysisk tøft. Det har også vært mentalt utfordrende, sjøl det å presse seg i ei uke har vært vanskelig. Stølheten har vært merkbart til stede, men faktisk ikke mer enn forventa. Første hviledagen smalt skuldersmerter inn. Årsaken er at jeg har brukt armene for mye for å snurre tauet (i motsetning til å bruke håndleddene) og da er forside skulder pluss å rotere armen innover påvirka. Så lenge jeg vet årsaken så er det for så vidt greit, da vet jeg gangen videre og tar det som lærdom. Tanken før oppstart var å få opp forbrenninga og aktivitetesnivået. Det målet har jeg definitivt nådd. Jeg ville også utfordre frykten min for høy puls og vanskelig pust. De erfaringene jeg tar med meg fra prosjektet er faktisk rørende viktige. Å føle seg trygg på at "dette takler kroppen min!" er enormt betydningsfullt. Jeg er ganske så sikker på at jeg har gått over en stor terskel her. Positivt: - Fravær av smerter i brystryggen. Uvant og deilig! - Stramma opp kroppen og fått aktivert muskulatur. - Reduksjon i den konstante smerten i kroppen. - Overvunnet frykten for å slite med pusten. - Ga meg mye viktig erfaring i energiporsjonering. - Jeg kan! Kjenner på en ny tillit til kropp og hode. Vanskelig underveis: - Daglig høy treningsmengde. Praktisk vanskelig og ikke gjennomførbart over lengre tid. - For lite hvile, heller ikke gjennomførbart (verken sunt eller mulig) over tid. - Jeg må reise ut av hjemmet for å trene godt. - Vanskelig å holde det såpass hemmelig! Det mest interessante i ettertid har vært å se hvordan øktene endra seg underveis. Utover i uka, etter hvert som antallet hopp hver dag økte, merka jeg kraftig endring i pauselengdene. Mye kortere pauser mellom rundene, bedre fokus i pausene og jeg følte meg trygg på egen porsjonering av kreftene mine. Anbefaler jeg en slik utfordring til andre? Nei. Ikke uten forbehold. Jeg anbefaler alle å ha et godt aktivitetsnivå, men akkurat denne utfordringen her er absolutt ikke for alle. Vi er så enormt forskjellige at om jeg skal anbefale hoppetau til noen så skal jeg vite mye mer først, både om helse og person, nivå, mål og årsak bak. Det første er jo spørsmålet om du i det hele tatt bør hoppe. Rygg, nakke, skuldre, knær, ankler, form, vekt, alder, sykdommer, tid, interesse osv. ALT dette spiller inn. Hoppetau kan også være utfordrende, spesielt for en god del damer og spesielt de som er i den tyngre enden av skalaen. To must-haves er en skikkelig trenings-BH (jo tyngre bryster jo viktigere er dette) og en bukse som sitter på plass under alle hoppene. Kvinner som har fått barn har også stor sjanse for å lekke litt når de hopper og spretter, så forberedelse trengs - i tillegg til å akseptere at det kommer noen dråper. Under hopping flytter alt på seg. Mange personer med former kan derfor føle seg ukomfortable med å hoppe i et lokale med andre. Særlig om man ikke trives i egen kropp (ennå) kan det oppleves flaut å få et hoppetau i hendene. Og så er det nå slik at opplevelse av egen form og fasong kan skille seg kraftig fra hva andre mener og sier. Om noen er ukomfortable så mener jeg vi skal ha respekt for det. En utfordring som dette, med så mange hopp på kort tid, er egentlig litt absurd. Treningsmessig går den mot mye. Ikke får man nok hvile og oppbygging og man kan også skade seg og tolke dette som stølhet i stedet for å stoppe. Jeg tok den også fordi at jeg ønsket å kjenne på hva som skjer i kroppen med f.eks smerter, blodsukkerkontroll, metthetsfølelse, søvn osv. i løpet av en slik uke. Fordi det har jeg aldri gjort før.

Men: Vil jeg anbefale hoppetau som trening for de som kan? Absolutt!

Hoppetau er en kjempefin trening for de som kan hoppe og det er jo en grunn til at f.eks boksere og kampsportutøvere bruker mye hoppetau og spenstøvelser. Uansett nivå vil hoppetau være utfordrende om man er fersk med det.

Det er kardiovaskulær trening og styrker hjerte, lunger og sirkulasjonssystem. Forbrenningsmuligheten er enorm, og det påstås at 10 minutter hopping tilsvarer ca en halvtimes løpetur (selvsagt avhengig av en drøss variabler). Koordinasjon, spenst, bevegelse og bevegelighet, balanse og oppmerksomhet trenes. Hoppetau tar nesten hele kroppen samtidig og er derfor svært effektivt. Det finnes flere øvelser som trener store deler av kroppen, så det må jo ikke være hopping.

Framover kommer jeg til å legge inn hopping som en av øvelsene mine under trening. Jeg trener styrke tre ganger i uka (og forhåpentligvis kan jeg snart bedrive min kjære Yogish Balanse- og bevegelighetstrening igjen), så hoppetau med 300-800 hopp avhengig av økta ellers vil være et greit tillegg. Når jeg også går en del turer og med det ender opp på daglig økt aktivitet har det mye å si for meg. For når alt kommer til alt er aktivitet og trening veldig personlig og individuelt. Hva jeg vil og klarer er helt andre ting enn hva andre vil og klarer. Min treningsfilosofi er at trening skal være så artig at man har lyst til å gjenta det, og man skal føle på mestring. Å gjøre en øvelse man liker og får til er mye viktigere enn å tvinge seg gjennom femti øvelser man har sett noen andre gjøre. Måtte Paraceten få ligge uberørt lenge. Prosjekt Hoppuke: Check