Krenkemobbinghumorironiunnskyldning

Jeg skal ikke kaste meg så voldsomt langt inn i debatten om Grønneberg mobba Tix, men Grønnebergs forsvarsoppstilling minte meg om denne:

For en del år siden klagde jeg inn til et kjent radioprogram der de satt og lo av at en ung mann hadde voldtatt ei dame på 90. Lattermilde uttrykk som "han kunne vel valgt bedre" og "haha, så fikk'a seg en beta sånn helt på tampen av livet!" og lignende verbal møkk.

Svaret jeg fikk fra radioprogrammet og programlederne var at "dette var jo humor, og måtte tolkes som humor". De beklaga AT jeg hadde reagert, men jeg "måtte jo skjønne at de ikke framsnakka voldtekt"...

Jadda... panneklask.

Jeg hører fortsatt på programmet, følger programlederne i deres TV-programmer også, for de gjør nesten alltid en veldig god jobb. Jeg har ikke hørt lignende "humor" fra dem etter denne radiosnutten, så kanskje de bare gikk i forsvar i rein refleks, og deretter lot være å snakke sånn igjen. For alt jeg veit var vi mange som reagerte. Når jeg leser om Grønnebergs reaksjon på å bli ropt ut for å ha gått for langt ser jeg en som går i forsvar. Automatisk. Han har kanskje ikke helt fått med seg at grensa for slik oppførsel har blitt trukket tilbake, han har kanskje ikke fått med seg at han passerte den engang. For alt jeg veit har andre sagt slik om og til han, så det er "normalen". Forhåpentligvis bruker han denne "episoden" til å skrive enda bedre anmeldelser i framtida, han har fortsatt mye bra å komme med.

Vi trenger stemmer som Tix/Andreas. Vi trenger offentlige personer som tør å vise følelser, som tør å si at livet av og til kan være forferdelig tungt. Vi trenger i alle fall gutter og menn som sier dette.

Og når noen sier de har det vondt er utdriting, nedlatenhet, sarkasme og ironi gjemt bak "det er ment som humor" som regel langt ned på lista over hva som hjelper.

Jeg har lenge irritert meg over at det har blitt vanskelig å reagere på dårlig oppførsel - uten å framstå som "krenka".

Om noen går over streken skal jeg kunne si fra, jeg skal ikke holde kjeft i frykt for å bli stempla som krenkedronning. Det er rein hersketeknikk og jeg er dritt lei.

Å bli fornærma er ikke det samme som å ha rett, men det er en mellomting. Folk som har sluppet unna med "det var jo bare ment som humor, da!" i mange år får ikke lenger samme gehør for denne oppførselen. Det er altfor ofte ikke ment som humor, det blir sagt for å få en reaksjon. For å kneble, vinne, tråkke på - uten å ta på seg skyld.

Dette har vær en (liten, men betydningsfull) del av en prosess som har ført til at jeg nå tilbringer betraktelig mindre tid på Facebook en tidligere. Feeden min nå er fylt av søte dyr, fine naturbilder og grupper som deler fine og oppmuntrende ting (og dessverre altfor mye reklame). Forrige uke hadde jeg en reduksjon på 86% på tida jeg brukte på FB.

Jeg har meldt meg ut av en drøss med grupper, jeg har avfulgt flere FB-venner og jeg har i alle fall slutta å lese kommentarfelt under betente saker. Mange gamle poster er sletta.

Jeg veit jeg er skyld i dårlig oppførsel sjøl også. Jeg har vært skarp, nedlatende, ironisk og sarkastisk. Jeg har sagt flere ting jeg angrer på. Noen av dem ganske kraftig. Jeg skreiv både i skoleavisa og russeavisa. Noen personer ble av meg karakterisert eller omtalt på en måte som såra de. Jeg trodde jeg var morsom. Jeg var ikke morsom. Jeg var en drittsekk som gjemte meg bak humor. For noen lo, og jeg lot meg blende av de.

Terskelen for å slenge dritt har blitt enda lavere med internettet og sosiale medier. Det er nå så mye møkkslenging og fæle kommentarer på FB at jeg ikke orker mer. Det er rett og slett ikke noe hyggelig lenger.