Hjernen er ikke til stede
- Elin Pinslund
- 14. feb. 2021
- 7 min lesing
Oppdatert: 15. feb. 2021
Hukommelse...
I går gikk jeg inn på en gammel e-postkonto for å rydde opp litt. I noen undermapper lå det et par tekster jeg hadde glemt. Altså, helt glemt.

Den ene var en kort del av en lengre historie. Begynte med "del 2" og jeg vet ikke hvor del 1 er. Den andre historien var på 18 sider.
Jeg har ingen minner om disse historiene. Null. Nada. Det er et hull i hukommelsen fra starten av perioden i livet mitt der helsa tok et dykk ned i abyssen.
Det var en vanvittig merkelig følelse å lese! Jeg ser det er mine ord, min ordlegging, mine fraser. Jeg vet at jeg har skrevet dette. Men husker det ikke.
Jeg hadde innmari god hukommelse før! Ting jeg hadde skrevet året før huska jeg ganske så detaljert, ned til tall, komma og tankestreker. Om det var privat eller jobb hadde ikke så mye å si.

Navn, ansikter og steder var det litt verre med. Jeg merker det spesielt når jeg snakker med noen fra området der jeg vokste opp. De snakker om personer og steder jeg ikke har peiling på hvem eller hva er. Det har liksom aldri festa seg. Som barn og ung var jeg ofte med besteforeldre til ei lita hytte i skogen. Gang etter gang fikk jeg høre navn på plasser og punkter vi passerte. Sklei rett ut igjen av hodet.
Men tekst! Det satt!
Og jeg kunne fint lese både fem og åtte bøker - samtidig. Null problem! Klarte fint å holde historiene fra hverandre, klarte fint å hoppe ut og inn av fortellingene.
Prøvde å ikke lese flere bøker av samme forfatter samtidig, det kunne kludre seg til siden ordlyd og fortellerstil som regel er ganske lik.
Det å ha en rask tankegang, plass til masse, var en naturlig del av meg, det var en del av personligheten min.
Drømmen var å skrive sjøl. Få ut noen av alle historiene jeg hadde sprettende inni toppen.
Mange historier er påbegynt og har flytt ut i intet. I den historien jeg kom lengst med skreiv jeg meg inn i et litterært hjørne.
Så begynte helsa å skrante, og med det ble også tankekapasiteten redusert.
Smerter SPISER tanker!
Hukommelsen krakelerte, den vitra bort. Jeg kjente rusten spise seg inn, men jeg var så deprimert at jeg ikke klarte å reagere. Jeg klarte ikke å holde fast, gripe taket i restene.
Personligheten min fikk seg også en hard støyt av dette. Skulle jeg ikke klare å lese lenger? Det som så lenge hadde definert en viktig side av meg?
Etter hvert ga jeg helt opp å lese. På det verste testa jeg ved å finne en ABC-bok for de minste. På C hadde jeg glemt hva som var A og B. Ren logikk tilsier at det er snakk om A for apekatter og B for bananer, men ordene hadde ingen betydning. Det var skremmende.
Hvorfor jeg da meldte meg på skole og tok PT-studiet og så rehabtrenerstudiet er jeg jaggu ikke sikker på i dag! Jeg brenner for temaet, men jeg skjønte kjapt at jeg muligens hadde gapt over altfor mye.

Jeg tok skolen på over dobbelt så lang tid som normalen. Etter fire måneder gikk, sto, satt og lå jeg og grein. Huska ingenting av det jeg hadde lest. Pensum var komplett uforståelig, et kaudervelsk sammensurium, en babelsk tårnruin.
Takk og lov for venner og kjære. Jeg kom meg over kneika ved å snu helt om. Ei venninne som kom og satt med meg to ganger i uka og snakka om temaene. Geir som hørte på banninga mi og så frustrasjonen min - Geir som er i stand til å være gås alt preller av på. En dag med sola steikende på armen kunne jeg beskrive ei celle med innhold, hvordan delene ser ut, hva de gjør og hvorfor.
Det var helt annen smak i tårene den dagen, de kom av glede.
Jeg skal ikke si noe annet enn at pensum var grusomt vanskelig. Det ER et vanskelig studie sjøl om mange tar det hvert år.
Jeg hadde tre klare fordeler:
1) Jeg skjønner en del latin og det er logisk for meg, så anatomi gikk greit 2) Vi kunne som regel ha studiematerialet tilgjengelig for oppslag 3) Jeg fikk god kontakt med flere medelever og vi snakka mye om alt Jeg besto. Med god margin.
Lenger oppe her skriver jeg at smerter spiser hukommelse. Dette er en kjent problemstilling hos personer som lever med smerter. Dette gjelder hukommelse som i å huske hva man gjorde som barn, hva man gjorde forrige uke, hva man holder på med akkurat nå og hva man skal gjøre framover. Langtidshukommelse, korttidshukommelse og framtidshukommelse (planlegging) suger.
Vi sliter med å huske og vi sliter med å fokusere, med å konsentrere oss. Enkle ord glemmes (som jeg har glemt ord som "saks" og "støvsuger"). Å slå på vaskemaskinen har blitt en mental hinderløype. Kalenderen er mer nødvendig enn dopapir. Og det er forferdelig vanskelig for oss. For vi VET at vi er surrete og ukonsentrerte. Og vi hater at det påvirker både vår egen hverdag og andres. Ja, alle glemmer. Absolutt alle. Denne hjernetåka jeg snakker om er likevel annerledes, sluker mer. De fleste har opplevd den når de har vært kjempesjuke. En knallhard influensa er et greit eksempel: Hvor mye får du med deg av en dyp samtale, av tungt studiemateriale eller til og med nyheter når du ligger med feber, tette bihuler, hodepine og vond pust? Eller en akutt skade, i den verste fasen er skaden og verken alt man har plass til i hodet. Slik er det med kroniske (langvarige) smerter. Smerter du vet kommer, smerter du kjenner hele tida - sjøl om du IKKE kjenner etter. Å lesse på med hjernearbeid oppleves som å gi en toåring ansvaret for gårdsdrift med 120 kyr, som å forvente at bikkja skal diskutere statsbudsjettet med deg. Vi fokuserer ikke på smerten, den er i perioder umulig å ignorere. Jeg kan love deg at de gangene du møter oss over kjellernivå så er det når vi er i stand til å trykke smerten ned, til å bevisst løfte andre ting i livet over. Det krever viljestyrke og rå styrke. Og er derfor midlertidig.

La meg slå deg i trynet og så be deg synge tre vers av Ja, vi elsker! Jeg veit du har hørt versa, så da kan du de! Er bare å konsentrere seg, vøtt! Sant? Jeg sier ikke at andre ikke glemmer, jeg sier at hukommelsen fungerer annerledes. Kapasiteten har et topp-punkt hos alle. Når det meste av kapasiteten brukes på å eksistere sier det seg sjøl at det er lite rom for mentale eskapader.
Smerter er bråk i kroppen.
Når kroppen bråker hjelper ikke motlyd.
Å finne gamle skriverier som jeg helt har glemt var en rar opplevelse. Ikke vond, bare rar. Sær. Fascinerende. Det var annerledes enn å lese andres tekster, ord jeg vet ikke er mine egne. Der andres ord sender meg på nye tankeveier sendte disse meg inn på en gjengrodd sti, et område jeg har vært i, på en knaus jeg har tatt pause en gang.
Jeg skreiv godt! Godt å kunne si det, være trygg på min egen evne til formulering. Klarer jeg å formulere meg likt i dag? Jeg ser det er en utvikling, en del ulikheter. I dag har jeg kanskje lettere for å akseptere at kanskje ikke alle liker det jeg skriver. Tidligere var det viktig for meg. Nå handler det mer om at jeg sjøl liker det. De to historiene jeg fant kunne vel ikke vært mer forskjellige. Den ene absurd og tullete, leken og fantasifull. Den andre blodig alvorlig, tung og hard, rett i trynet.
Den morsomme storyen kommer jeg til å dele her på bloggen ganske snart. Alvorlig-historien håper jeg å klare å utvikle videre, dit den egentlig var tenkt. Den fortjener å leve, fortjener å bli lest av akkurat den rette personen.

Hvorfor er dette minnerommet svart? Og hvor lang er den mørklagte perioden? Er det borte fordi jeg har skjøvet det bort? Er det borte fordi min mentale helse hadde kollapsa om jeg skulle hatt rom til dette også? Jeg fant jo også andre e-poster og masse bilder som totalt har sklidd ut av minnet.
Jeg ser for meg et stort, dypt juv der alle våre glemte minner havner. Noen havner langt nede, tas av elva eller rovdyr og er borte for alltid. Noen er fjærlette og daler litt før de fanges av vinden og kommer tilbake. Noen minner er som et ekko, som henger igjen og igjen uten at vi helt får tak i de. Og noen minner vokser opp igjen med en krokete grein, forvirra og forandra.
Hvilke andre historier har ligget og ligger under "Slettede elementer"? Nå snakker jeg ikke bare om e-postkontoer... Jeg veit jeg skreiv mye ei periode. Jeg har et tynt og spedt minne om det som nok er starten på den vonde historien, men jeg ante ikke at den hadde en fortsettelse.
Spennende!
Nå om dagen har jeg en flare up. Fibroen er hissig, smertene er tilbake, men det virker som om fordi jeg sover bedre henger de litt løsere rundt ledd og muskler enn de ellers hadde gjort. Hodet henger litt mer med, sjøl om jeg er forberedt på en smell.
Jeg klarer å skrive, fortelle noenlunde sammenhengende, som nå. Og så veit jeg jo at når det er på det verste så kan det bare bli bedre. Det er en merkelig trøst, men den funker.

Jeg har blitt en ivrig talsperson for sammenhengen mellom fysisk og mental helse. Å være i bevegelse har også mye å si for tankene, for signalene. Gå en tur og løs et kryssord etterpå. Dans litt før du gjør en hobby. Bevegelse er godt for hvilen, og hvile er tvingende nødvendig for en fungerende hjerne.
For meg er det logisk at kronikere krangler med hjernen sin, i dårlige perioder slapper hode og kropp aldri helt av.
Aktivitetsklokka mi viser 2 små prosenter aktivitet i dag (klokka 09). Det er beinkaldt ute, men jeg er heldig og har et treningsrom i kjelleren. Skal ta meg en halvtime eller to der etterpå. Gå en tur. Frisk luft, prate med andre.
Fordi jeg trenger begge deler.
Comments