Fri. Frihet.

I dag har jeg fri. Helt fri.

Jeg starta med å la være å stå opp. Det å bare ligge og slappe av og høre på en podcast var formiddagens "oppgave". Nabolagets lyder, regnet som tromma, varmepumpa som sendte kjølig luft inn mot senga - ingenting av dette forstyrra.

Da jeg var ferdig med å ligge sto jeg opp. Gikk ned på kjøkkenet og lagde meg en GOD kopp kaffe latte. Den ble aldeles perfekt!

Jeg gikk ut i kjøkkenhagen og så på brunsneglens ødeleggelser. Føler jeg planter for å holde liv i disse pølsene, ikke for å ha til eget bruk. Strødde mer kaffegrut, det er de ikke så glade i.

For ca 10 år siden fikk jeg en del jordbærplanter. De viste seg å være markjordbær og jeg har nå et digert bed fullt med smakfulle perler.

Etter å ha plukka de som var modne gikk jeg inn igjen og smurte på et av de nybakte lavkarborundstykkene på benken. Markjordbær rett på.

Lykke.

Jeg kan ikke ønske meg mer enn slik det er nå.

For noen år siden var jeg svært dårlig. Jeg har kjempa meg tilbake til det jeg anser som den best mulige helsetilstand. Jeg vet mer om hva jeg klarer og ikke klarer, og aksepterer det som ikke går.

Og for noen færre år siden var ekteskapet svært dårlig. Jeg bidro stort til det. Jeg er så takknemlig for at vi har kjempa oss tilbake til en solid styrke. Jeg er ydmyk og takknemlig for at at han fortsatt er min favorittperson i hele verden og at jeg har plass i hjertet hans. Tror ikke det går en eneste dag uten at jeg tenker over dette.

Hverdagslykke. I et helt vanlig liv. Hjelpes, så bra <3

Den nærmeste tida inkluderer oppussing av både soverom og campingvogn. Huset skal beises og bli enda finere. Vi har fått mange nye bygg i nabolaget og om noen dager skal vi ha første møte i et eventuelt vel her hos oss. Jeg satser på å være med i styret der.

Tomta er utvida, og vi har fått godkjent lån til garasje. Ny trapp kommer på plass. Huset, som lenge var både fomlete og upraktisk og gammelt har nå blitt et godt fristed.

Det er mye jobb. Mye hard jobb. Det går. Jeg har ennå ikke bestemt meg for hvordan jeg ønsker å jobbe i høst. Jeg gikk egentlig over kapasiteten min både i fjor høst og i vår. Det jeg ønsker å tilby passer ikke helt inn i driften slik det er i dag. Jeg er også en av de uføre som taper på å jobbe (sjøl om det skal lønne seg for alle), noe som har irritert meg en del. Men jeg vil fortsatt prøve å jobbe noen timer i uka, ikke minst fordi det er godt for min mentale helse.

Familien utvides til høsten. En ny generasjon kommer til. Samholdet har vært lite og smått. Jeg ønsker mer samvær, men det er ikke min avgjørelse. Jeg har i alle fall gitt beskjed om mine tanker. Jeg har også valgt å fortsette på veien til seremonileder i Sjamanistisk Forbund. Skal på en samling i høst og skal være med i styret i Viken. Her føler jeg på mye usikkerhet. Jeg vet ikke om jeg vil nok. Jeg har grubla mye på dette. Jeg prøver å ikke sammenligne meg med andre, for jeg vet at min rolle som seremonileder ikke går så mye på hva jeg kan og vet, men å være en kanal. Er seremonileder veien min? Helt ærlig, nei. I alle fall ikke slik jeg ser på seremonilederrollen i dag. Derfor har jeg meldt meg på samling og går mer helhjerta inn i opplæringa, for å se om det er mine innarbeida holdninger som låser meg.

Uansett har jeg full tillit til at det blir rett, okke som.

Helsa har bekymra meg. Dvs deler av helsa. Jeg venter nå på time på Ahus. Mest sannsynlig må jeg fjerne livmora. Jeg har vært livredd for et slikt inngrep, på grensa til angst. Heldigvis har jeg møtt på et par damer som har gått gjennom dette, og som ikke kan fullrose det nok. Venter også på MR av ryggen. Fysioterapeut og lege mistenker spinal stenose. Personlig tror jeg ryggsmertene henger mest sammen med magen/livmora, men det skal nå uansett sjekkes ut. At noe er feil i ryggen er det ingen tvil om, jeg bare håper det ikke er alvorlig. Så denne dagen har blitt brukt mest til tanker og takknemlighet. Takknemlighet for at jeg i dag er på et godt sted. Jeg lever med en ektemann som er perfekt for meg, jeg trives i huset, jeg trives med gode venner og jeg har fått tilbake mye av huet og evnen til å tenke. Og takknemlighet for at jeg er sterkere, slik at tida framover ikke er så skummel. Slik at alle oppgaver som jeg vet kommer kan møtes med all den styrke jeg har.