Den smilende ryggen

Sommeren 1986 tilbrakte jeg mange timer på Rikshospitalet. Min mor ble akutt syk og ble lagt i koma og respirator. Jeg var 12 år. Jeg følte at ærlighet var mangelvare fra de voksne. Som om de ikke turte å kjenne på det sjøl engang, enda mindre å fortelle meg sannheten jeg ønska. Som voksen skjønner jeg mer av hvorfor de var som de var, at ingen hadde lyst til å tenke tanken helt ut, men som barn ble det bare fortvilende.

Juli 1986 ble jeg tante for første gang. Det var uventa kort vei og tid mellom å gå rundt på Rikshospitalet og nesten forvente å få døden litt for nært på livet, til å møte denne krabaten, det nye livet.

Lesehest og nysgjerrig, krumbøyd og nøyaktig pløyde jeg gjennom bøkene fra biblioteket, gjennom det medisinske leksikonet i bokhylla hjemme og spurte og grov. Ville vite. Sjelden tilstand som det sto lite om. Det hadde vært enklere å akseptere et "vet ikke" framfor alle disse "nei da, dette går nok bra". Særlig når klumpen i sykesenga lå der med bråkete maskiner på alle kanter og en kateterpose som sakte ble fylt av væske, en farge ulik alle andre.

Rikshospitalet hadde heis. Det fantes ingen heiser i bygda jeg kom fra, verken heis eller rulletrapp, og i hvert fall ikke trikk! Alt var nytt. Jeg tok heisen opp og ned. Opp. Ned. Opp. Det var kjedelig å sitte og vente, vente på noe jeg ikke visste hva var eller når dukka opp. Til slutt ble de andre lei av at jeg tok heisen opp og ned, fikk beskjed om å sette meg og bli der. Venteområdet hadde flere sofaer. Den ene var rødlig i fargen. Jeg satt der med ei bok i hendene da en liten tass kom bort til meg. Han var rundt tre år, med de viltreste rødblonde krøllene jeg hadde sett, store øyne som så på meg og ei hånd som rakte fram en tegneblyant. Han hadde et enormt hode og alle fingrene utenom tommelen hadde vokst sammen. Øynene store og stakk utenfor der de skulle, det ene var mye lavere enn det andre og skråna nedover. Haka og munnen var veldig store, hele ansiktet var større og flatere enn jeg hadde sett før. Altfor tungt hode, han måtte jobbe for å holde det oppe og i ro. Jeg hadde aldri sett noe slikt før, men jeg kjente jo igjen en tegneblyant når jeg så en, så jeg tok imot og fant fram et ark mens jeg akte meg ned på gulvet foran bordet. Han sto ved siden av meg. Først nå kobla jeg at han aldri slapp bordet eller sofaen, holdt seg alltid fast. Skuldra mi funka visst også til å holde i. Jeg så vaktsomme øyne fra mora, litt fra faren. Litt etter litt så jeg mor slappe mer av, få tillit. Jeg så ikke noen grunn til å behandle gutten annerledes enn jeg hadde behandla en hvilken som helst annen treåring sjøl om han måtte holde blyanten i en litt annen vinkel. Han likte spesielt godt å gi meg ting. Plukka opp blyanter og ark og puter og søppel med nydelig teknikk tilpassa sine egne hender, likte å kjenne at jeg fikk godt grep før han slapp. Leken så kanskje enkel ut for de rundt, men han klarte noe som var vanskelig for ham. Han lo hver gang, en hjertelig og framoverlent latter. Han begynte å bli merkbart trøtt etter en stund, han gjespa annerledes enn meg også, lyden var ikke lik. Omtrent som forskjellen mellom tordenværet ved havet og i innlandet, ved fjellene. Jeg fikk komme inn igjen til mammas seng og gruble på framtida. Dagen etter var han der da vi kom til venteområdet. Vi fortsatte leken, så skulle han inn på undersøkelser. Ansiktet hans forandra seg da han skjønte hva som skulle skje, allerede en erfaren stikkmottaker. Etter en stund kom det en mann og satte seg på rygglenet på sofaen ved meg, han hadde skarpe, gråsvarte krøller, litt store briller og uslipsa rutete skjorte som var åpen helt øverst, litt uryddig. Det sto «Psykolog» på skiltet hans. Han lurte på om jeg hadde fått snakke med noen om det som skjedde med mora mi. «Nei, ingen har forklart det skikkelig», sa jeg, «som om ingen tør». Rolig og med riktige ord forklarte han slik at jeg forsto mye mer. Ikke barneord, ikke faguttrykk. Ord tilpassa en lesekyndig 12-åring som ville vite, vite, vite. Han forklarte om blødningene og boblene i hjernehinna hennes som hadde sprukket, om hvordan hjernen var bygget opp, og hva blødningene førte til, om operasjonen og ganske mye om hvorfor hun var kobla til alle apparatene. Om slangen inn i halsen hennes, om posene som hang overalt, om bråket rundt henne. Hva koma var og at de nå hadde gjort så hun var våken igjen. «Psykolog» hadde en dempa framtoning, med en barndomsantydning av skarring på r-ene. Viktigst av alt forklarte han at det kunne ta litt tid før jeg hadde den gamle mammaen min tilbake, hun kom til å være annerledes og svak lenge, så hun trengte all hjelp hun kunne få. Lite visste vi da. Så satte han seg ned i sofaen, ved siden av meg, men i hjørnet. Langt nok unna til ikke å være påtrengende, tett nok til å understreke en nærhet, en fortrolighet. Snakket om den lille gutten. Forklarte meg også litt om hans tilstand. Hvorfor hodet hans var så altfor stort, hvorfor fingrene hans satt sammen. At kroppen til gutten var veldig syk. Og at leken med meg hadde fått opp humøret hans, pluss fått mammaen og pappaen til å slappe av. Foreldrene var alltid redde, passa bestandig på, nå hadde de fått noen minutters pause. De som jobbet der hadde sett det som skjedde. Han ville si fra til meg at dette gjorde mange mennesker gladere, og han sa takk. Uten å forstå dybden av ordene tok jeg imot, litt flau.

Barn leker, uansett. Foto av Andrew Milligan

Så fikk jeg komme inn på rommet til mamma, ute av koma. Mange kilo tynnere enn da hun ble henta i ambulansen i slutten av april. Håret var barbert bort, hodeskallen hennes var nesten halv. Huden lå i en grop og jeg visste at om jeg trykket ned der kom jeg rett inn på hjernen hennes. Hun så på meg med panikk i blikket, røska ut slangen ut fra hullet i halsen.

Jeg reiste meg, tok tak i den og trykka den på plass igjen. Hun gjorde det samme en gang til. Reiste meg igjen, tok tak i slangen, gikk tett inntil mamma. Så henne rett i øynene mens jeg sa «og der skal den bli!» mens jeg stappa slangen på plass i det gapende hullet foran på halsen hennes. Hun hørte faktisk på meg. Lå der med et spørrende blikk, som et forvirra barn som stirrer på et annet barn. Sint uten å være sint, gjenkjente meg uten å helt forstå hvem jeg var. Det ble bare merkelig å være der. Jeg gikk.

Gutten lyste opp da han så meg og vi satt litt ved siden av hverandre i sofaen der jeg tok imot alt han ville gi meg, og la det ned igjen mellom oss. Jeg spurte etter spesifikke ting, som firkanta og rødt. Han ga meg den digre røde puta. Jeg spurte etter langt og blått. Jeg fikk den blå tegneblyanten. Gutten kunne mye, han.

Jeg fikk lyst til å ta heisen igjen, vi skulle reise om ikke så altfor lenge. Spurte om gutten fikk være med meg, bare én tur? Mor trakk på det. Jeg husker nesten bare høyden hennes, og de skarpe øynene som aldri slutta å bekymre seg. Far var der også, og plutselig sa mor ja. Gutten smilte det han var kar om, ansiktet forventningsfullt. Vi gikk inn i heisen og jeg løfta han opp så han kunne trykke. Han trykka på absolutt alle knappene. Som forventa. Dørene gikk igjen og jeg så det usikre ansiktet til mora klippes av stålkantene. Det var riktignok ikke så mange etasjer, men det skulle stoppes behørig og lattermildt i alle, og da vi kom til bunnen måtte han trykke på alle knappene opp igjen også. Jeg holder muligheten åpen for at han ikke var fullt så ivrig som jeg husker han da vi steig opp den siste etasjen. At jeg husker feil når jeg kjenner sitringa i hånda, at jeg forherliger litt når jeg tenker på at jeg senka blikket ned på krøllene hans rett før døra gikk opp.

Det jeg er sikker på at jeg husker er den lykkelige ryggen. Gutten stabba ut av heisen, gikk alene uten å holde seg i noe annet enn sin økte selvsikkerhet de få meterne fram til mor som satt på huk med armene ut. Far sto ved siden av før han også satte seg ned.

Jeg trengte ikke noe ansikt for å se hvor stolt og glad han var. Jeg så det i ansiktene til mor og far, som speil. De hadde turt å la han få prøve seg uten dem, og han besto med glans. Nå både høyere og bredere, stødigere på de to beina og jeg mener bestemt at han holdt hodet sitt mer i ro også. Min «jobb» var gjort. Han hadde kjent på selvstendighet og frihet ved hjelp av en egenfunnet ny venn på et sykehus, uten hjelp av mamma og pappa hadde han utforska og fått til. Da han slapp hånda mi og gikk mot dem, da jeg skjønte at jeg på en måte var glemt, kjente jeg et raskt stikk som umiddelbart gikk over i mild lykkefølelse. Ikke den sprengende og utbasunerende, men den tilfredse og bakoverlente. Vi reiste hjem den dagen. Jeg husker ikke om vi kjørte tog eller bil, hundrevis av turer med Sørlandsbanen har vikla seg inn i hverandre. Noen sa til meg at jeg mest sannsynlig ikke kom til å se gutten igjen. Det regna jeg egentlig ikke med heller. Jeg hadde møtt enn flik av virkeligheten der på Rikshospitalet. Virkeligheten kan være så slem at den - nesten eller helt, avhengig av hvordan man ser på fortsettelsen - tar fra en 12-åring mammaen sin. Virkeligheten kan være så slem at den lar et lite barn gjennomgå jevnlige smerter og tidlig oppleve at livet blir en oppgave. Og noen ganger er virkeligheten så slem at et barn kanskje ikke får vokse opp. Neste gang jeg tok heisen opp og så den rødlige sofaen var det ingen gutt der. Mamma hadde kommet seg opp av sykesenga, hang-gikk i prekestolen sin på stødig skjelvende vei til røykeavdelingen, det første målet i det nye livet. Tynn og innsunket, med lange negler. Røyk etter røyk etter røyk. Hun var litt tilbake. Ikke helt, det skulle jeg lære at hun egentlig aldri ble, men nærmere. Det ble en slags samtale, men jeg husker at hun behandla meg som mye yngre enn jeg var. Hun trengte kanskje det, midt oppi alt.

Hver gang jeg ser en lykkelig rygg tenker jeg uansett på krøllene, på de gavmilde hendene og på blikket som møtte mitt der på venterommet. Den første lykkelige ryggen jeg så.

Latteren som hoppa gjennom gangene og sneik seg inn på rom etter rom. Hvordan han plukka på lærreimene jeg hadde rundt håndleddene, lærreimene jeg hadde dratt ut av ene skinnstolen hjemme, til stor fortvilelse for andre. Jeg husker varmen hans, gleden hans, selvfølelsen han ikke klarte å skjule, nysgjerrigheten og interessen han viste. Livsgleden. Uansett hvor hardt jeg har prøvd klarer jeg ikke å huske navnet hans. Det er egentlig helt greit. Uten navnet er jeg nødt til å huske alt annet.